Kunsten å lykkes

Rina Mariann Hansen, byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo kommune
– For å lykkes bedre kreves høyere bevissthet om hva kunst kan tilføre byutviklingen. Kunst er mer enn de blikkfangene som står på gater og torg. Kunst er også felles opplevelser, refleksjoner, flyktige ting som skjer, prosjekter som engasjerer nærmiljøet. Jeg vil at folk skal få kunst rett i fleisen, at det skal være en del av hverdagen til folk. For å inkludere kunstnernes kompetanse om estetiske, sosiale og politiske forhold trengs det samarbeid mellom flere offentlige instanser og dialog med bydeler og befolkning. Vi må forstå stedenes behov, og bidra til at kunsten som utvikles reflekterer disse behovene, men vi må også vise en klar vilje til å satse. Oslo kommune bruker store ressurser på kunst i offentlig rom i dag, og slik sett spiller kunst en viktig rolle i byutviklingen allerede. Målet for kommunens arbeid i dag er at kunsten ikke skal være noe som hentes inn i slutten av en byggeprosess, eller på tampen av den fysiske utformingen av nye eller gamle offentlige rom, men som kilde til nye perspektiver på og innsikt om selve byutviklingen.

– Da jeg var liten klatret jeg på skulpturen Fluene av Berit Soot Kløvig. Den sto i skolehagen på Geitmyra. Jeg har lært nå at den bli flyttet dit fordi det ble for mye klatring på skolen den sto på. I dag står den i uterommet til Myntgata 2 hvor vi leier ut atelierer til kunstnere. For oss som har vokst opp i, bor i eller besøker Oslo er kunsten en del av byens DNA. Den er der like naturlig som Akerselva eller Marka eller Rådhuset eller Postgirobygget.

Charles Blanch og Tristan Surtees fra kunstnerduoen Sans façon.
– Det finnes mange suksessfaktorer, men bare tre man ikke kommer utenom: Tid, sammensatte fagteam og lokal forankring. Man trenger tid for å lese konteksten og for slik å komme opp med gode ideer, man trenger input fra sammensatte faggrupper for å erverve seg ny kunnskap, og sist, men ikke minst, er det viktig å bli kjent med lokalbefolkningen og sette seg inn i deres hverdag. Hvilke drømmer har de? Hvilke saker angår dem, hva blir de berørt av, hva lengter de etter? Et offentlig kunstprosjekt kan ikke vokse og gro i sin egen boble, den må ha relevans for menneskene som bor der. I bunn og grunn handler det om å bygge tillit til folk rundt deg – og være nysgjerrig og interessert. Og bygge videre på det som allerede viser seg å fungere på stedet.

Charles
– Mitt første minne var nok at jeg likte å klatre på en Henry Moore-skulptur hjemme i Yorkshire. Men mitt kanskje sterkeste minne har jeg fra Janet Cardiffs lydverk The Missing Voice (Case Study B) i London. Hvorfor det gjorde så inntrykk, tror jeg handler om måten fiksjon ble blandet med fakta og hvordan verket fikk meg til å se på kjente steder med et nytt blikk. Jeg likte hvordan kunstneren holdt fast på sin konseptuelle tilnærming hele veien. Verket gjorde stort inntrykk på meg, på en måte jeg har erfart at bare offentlige kunstprosjekter kan.

Tristan
– Hver gang jeg reiser med buss eller tog gjennom Scotland fra Glasgow til Edinburgh, tenker jeg på verket Niddrie Woman av John Latham. Hans innsats for bevare og rette oppmerksomheten på den stolte industriarven i området, sier så mye om hvilken kraft kunst i offentlig rom kan være. Som en del av Artist Placement Group, et program som koblet kunstnere med næringsliv og offentlige institusjoner, ble John Latham plassert i Scottish Development Agency som «artist in residence» i 1975. Et av forslagene hans handlet om 19 karakteristiske industriavfallsfjell utenfor Edinburgh. Lenge før man hadde begynt å verne industriarv, rekontekstualiserte Latham fire av disse som prosesskulpturer – altså som kunst – og ga dem navnet Niddrie Woman.

Industriavfallsfjellene som Tristan forteller om, er et resultat av det man kan kalle «Skottlands første oljealder». Fra rundt 1850 og hundre år frem ble det utvinnet parafin fra skifer i bakken, og som et resultat ble landskapet etter hvert preget av disse øde og mars-aktige fjellformasjonene som langsomt var blitt skapt av hundrevis av tilhengerlass brent og oksydert avfallsmateriale. De opptil hundre meter høye haugene ble sett på som estetisk onde da gruvevirksomheten ble avviklet, men er i dag både friområder og monumenter over områdets rike industrihistorie. I tillegg bidrar de til å sikre biodiversiteten i det som har blitt et stadig mer ensporet landbruk i området rundt. I løpet av de snart femti årene som har gått har Lathams konseptualisering rukket å sikre dette landskapet fra å bli bokstavelig talt jevnet med jorden flere ganger – først på grunn av estetiske hensyn, senere for å utnytte de etter hvert verdifulle fyllmassene som bygningsmateriale eller for å benytte området til landbruk eller boligformål. (Red. Anm.)

Anne Beate Hovind, prosjektleder for kunst i Bjørvika
– Det første man bør gjøre er å utvikle et felles språk. Politikere, utbyggere og kunstnere trenger å etablere en felles forståelsesramme. Det er en forutsetning for å kunne lære av hverandre og for å klare å tenke nytt sammen. I tillegg må man være oppriktig interessert i den andres perspektiver, anerkjenne hverandres kompetanse og forstå hvilke suksessfaktorer som må være til stede for å få ting til å skje. En suksessfaktor i byggebransjen, for eksempel, er å levere til tid og på budsjett. Dersom man ikke får med seg det, kommer man ikke særlig langt.

– Mitt beste minne? Det må bli Katie Patersons Future Library, et prosjekt jeg har vært med på å drive frem og som rett og slett har endret livet mitt! Jeg synes det er stort å oppleve at ett enkelt og jordnært kunstverk kan berøre så mange. Prosjektet inviterer oss til å heve blikket og til å se på oss selv i et større perspektiv.

Kunstprosjektet som Anne Beate snakker om skiller seg fra de fleste andre kunstprosjekter ved at det har en tidshorisont på 100 år. I 2014 ble tusen trær plantet på Vettakollen i Nordmarka i Oslo. Om hundre år skal trærne felles for å bli til papir til en bokantologi som først vil bli mulig å lese i 2114. Hvert år i 100 år skal en forfatter få i oppdrag å bidra med en ny tekst til en bok bestående av en voksende samling av 100 upubliserte og uleste manuskripter. Boken trykkes først i 2114 og tekstsamlingen skal oppbevares i et spesialdesignet rom i det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika. (Red. Anm.)

Jacob Jessen, kunstner og professor ved Kunstakademiet i Trondheim
– For at vi skal få til noe, er det veldig viktig at det tenkes nytt rundt kunstnernes rolle og den kunstneriske prosess i byutviklingsprosjekter. Politikere, utviklere og byråkrater må tenke nytt, men også kunstnerne selv. Jeg tenker at kunstutdanningene må ta et særlig ansvar for å utvikle de kunstneriske prosessene og tenke høyt om hvilke roller kunstnere kan fylle. Som kunstner selv, mener jeg det det handler mye om å la seg integrere i nye sammenhenger for å gjøre seg relevant i nye miljøer.

– Mitt beste «kunst i offentlig-rom-minne er ett jeg oppdaget som barn. Jeg har bakgrunn innen arkitektur og har alltid vært interessert i offentlige kunstverkers evne til å befinne seg mellom to rom. Som liten oppdaget jeg et slikt verk i Assistentkirkegården i København, laget av den danske kunstneren Jørgen Haugen Sørensen. Skulpturen De kantede bær’ og de glatte glider bokstavelig talt klatrer over muren fra Nørrebrogade og inn til kirkegården. Det var det at den krysset over fra ett rom til ett annet som jeg likte – og som jeg fremdeles liker. Det gir meg en idé om at det det finnes et annet rom bortenfor, selv om jeg ikke kan se det.

Lisa Hoen, kultur-og idrettssjef i Tromsø kommune
– Det viktigste er at det forankres godt i kommunen og at vi som jobber der får en god forståelse for hva det innebærer å jobbe med kunst i byutviklingsprosjekter. Det er fremdeles mange som tror at kunst er synonymt med en figur på sokkel. For å forstå at kunst kan bidra med mer og bidra med noe ut over det, trenger vi de gode eksemplene. Løft dem opp og frem og del dem slik det er blitt gjort her i dag. Først da kan vi kommunefolk og innbyggerne settes på sporet av noe annet. Vi i Tromsø har god erfaring med temporære pop-up-prosjekter for å teste ut ideer. Det gir konkrete opplevelser av at kunst kan være noe annet og mer enn det man så for seg.

– Når det gjelder beste minne, så velger jeg meg noe lokalt: De syv musene og teatermaskottene av Inghild Karlsen og Bo Bisgaard utenfor Hålogaland teater. De er både fine å se på og fine å klatre på. Også liker jeg at de skaper litt undring. De er abstrakte, men samtidig nokså konkrete siden de henspiller på de syv menneskene som i sin tid grunnla teateret. Jeg går forbi figurene ofte og i all slags vær, det gjør at jeg opplever dem ulikt fra gang til gang. For meg lever disse figurene sitt egne liv.

Gunhild Moe, frilans kurator for prosjektet Liv på Nes
– Kombinasjonen lokale krefter og et eksternt blikk gjør underverker, mener jeg, og er viktig for å komme opp med ambisiøse og gode prosjekter. Inviter inn folk som bor på plassen i den kreative prosessen. Når inspiratorer peker på hva som er mulig å få til, så vokser engasjementet og lysten til å skape noe sammen. Også mener jeg at selve prosessen har egenverdi, den er helt essensiell. For å drive med kunst i stedsutviklingsprosesser handler om langt mer enn et sluttprodukt i form av ett verk. Det handler om samhandling.

– Mitt beste minne må bli Her Long Black Hair, av Janett Cardiff. Jeg opplevde kunstprosjektet på en tur til New York. Her Long Black Hair er et lydverk, hvor en som tilhører blir tatt med på en reise tilbake i tid og til opptråkkede stier i 1900-tallets Central Park. Ved hjelp av et fotografi i hånden og lyd på øret, fulgte jeg fotsporene til en kvinne med et annet perspektiv. Jeg likte det godt, fordi det fikk meg til å oppleve stedet på en intens måte.