En halvtimes kjøretur fra Otta stasjon, forbi rekker med verneverdige gårder og langs den populære rafteelva Sjoa, ligger Heidal skule. Hit finner cirka 124 elever fra første til tiende klasse i Sel kommune veien hver dag, fordelt på én klasse per trinn.

Åpne sletter og store bartrær rammer inn det brune skolehuset, og lyden av kram snø klinger hele veien fra parkeringsplassen til kunst- og håndverksbygget. Her, i et lite rom mellom sløyd- og håndarbeidssalene, står kunstner Gisle Harr og et knippe konsentrerte andreklassinger bøyd over et stort arbeidsbord. De bygger små hus i kartong. Noen fukter remser med teaterteip som skal binde sammen skjøtene, én betrakter det ferdige bygget sitt.

Noe mangler.

– Gisle, kan jeg skjære ut takluke?

Jo klart det, svarer Harr, repeterer hvordan man bruker tapetkniv – ikke hakk, men skjær forsiktig på skrå, gjerne flere ganger.

Harr er den første av i alt 10 kunstnere som skal følge de ni elevene i klassen gjennom hele grunnskolen. Pilotprosjektet 10 år på Heidal skule startet våren 2018, med ambisjon om å gjøre kunst til en del av elevenes læringsprosess, språk og kompetanse. Hver kunstner skal tilbringe tre uker hvert semester i en periode på et halvt til to år på skolen. I løpet av oppholdet skal de jobbe med egne prosjekter og involvere elevene og lærerne i arbeidet.

– Dette er først og fremst et kunstprosjekt. Vi lager gode arbeidsvilkår for kunstnerne, og i samarbeidet med barna oppstår pedagogiske bonuser. Bra kunst har et voldsomt potensial for tankevirksomhet og læring, sier Kjersti Myrehagen, initiativtaker, prosjektleder og kurator for 10 år på Heidal skule.

Myrehagen er kunst- og håndverkslærer ved skolen. Som utdannet billedkunstner fra Vestlandets Kunstakademi er hun den eneste ansatte på Heidal skule med kunstfaglig bakgrunn. Gjennom prosjektet ønsker hun å gi klassen, skolen og lærerne tilgang til opplevelser, kunnskap og nye perspektiver i møte med kunst, og gi kunstnere anledning til å arbeide i en lokal og nær kontekst. Prosjektet, det første i sitt slag, er støttet av KORO, Sparebankstiftelsen, Kulturrådet og Oppland fylkeskommune. I tillegg skal Kulturtanken forske på hvilken betydning initiativet har for barna, skolen og lokalsamfunnet.

Tilbake på arbeidsrommet forteller Harr at han har jobbet med barn og unge tidligere, men at slike prosjekter oftest begrenser seg til én eller få dager. 10 år på Heidal skule gir en unik mulighet til å følge og bli kjent med barna over tid, noe kunstneren ser på som en viktig verdi for alle involverte.

– Den kontinuiteten er ny for meg. Det at barna ikke bare ser de ferdige arbeidene, men får innblikk i hvor vanskelig det er å lage en form, hvor lang tid det tar å modellere en skulptur med skjelett inni. Det er givende å se at det er givende for dem. Det skaper forståelse for kunst som et fag, sier Harr.

Selv jobber han med skulptur og maleri på en dokumentarisk måte. I atelieret sitt på skolen har han malt bilder fra skolen og bygda, og laget byster av hver elev i klassen. Barna har fulgt arbeidet hans i atelieret, og sammen har de utforsket grunnleggende modellerings- og tegneteknikker. Elevene har eksperimentert med form, modellert dyr og laget hver sin dukkeaktige figur basert på en person de kjenner. Dukkene har bevegelige ledd, er malt og påkledd – en far har fått langbukse, en søster er ikledd miniskjørt, en mor har fått gravid mage.

De ni portrettene skal etter hvert flytte inn i kartonghusene som barna jobbet med tidligere på dagen.

– Når de lager ting er det mye de må erfare at de ikke får til med én gang. Det er viktig at de kjenner litt på det også. Jeg holder jo på sånn hele tiden. Når noe ikke går må jeg prøve på nytt eller på en annen måte, sier Harr, som er opptatt av å gi elevene en autentisk opplevelse av kunsten, arbeidet og håndverket sitt.

Mestring er viktig. Man må kjempe litt, få litt motstand, det er en del av prosessen.

Gisle Harr

På lærerværelset har Myrehagen, rektor Sjur Arne Lindby og lærer Hanne Rustad satt frem brød, pålegg og kaffe på et bord. Klokken er litt over to, elevene på skolen har gått hjem eller på SFO. Rustad, som er klasseforstander for elevene i kunstprosjektet, opplever at ungene har stor glede av initiativet.

– Ungene stortrives og lurer på når Gisle kommer tilbake, smiler hun og forteller at hun selv også har lært mye av å legge til rette for, observere og hjelpe til når kunstneren er på besøk.

– Det blir fort at man tenker, oi, nå blir det kaos. Noen av oss har jo litt kaosangst. Men det har vi bare godt av å bli utfordret på.

Gir prosessen tid

Tidligere på dagen, i bilen fra togstasjonen i Otta til Heidal, har sjåfør og rektor Lindby påpekt viktigheten av å eksponere både elever og lærere ved Heidal skule for ulike uttrykksformer og tankesett. Han kan ingenting om kunst, bedyrer han, men han har tro på at det er viktig.

– Skolesystemet er ganske rigid, og jeg synes det er interessant å utvikle noe for skolen og elevene som er litt mer dynamisk. Ifølge den nye læreplanen er det å ha en kritisk tilnærmingsmåte, å kunne jobbe sammen, planlegge over lang tid og være i prosess noen av egenskapene som fremmes. Det er det vi driver med gjennom dette prosjektet, sier Lindby.

Rektoren er opptatt av å gi elevene en positiv opplevelse av skolehverdagen, og har stor tro på at 10 år på Heidal skule kan bidra til nettopp det.

– Elevene går her i ti år og det er vår oppgave å gjøre den tiden spennende. Hvis eleven kjeder seg så er det ikke noe galt med eleven, da er det noe galt med skolen. Vi ønsker også at de som går ut herfra skal ha en sterk identitet knyttet til plassen – at de husker hva de gjorde på skolen med glede, og at de senere i livet kanskje ønsker å komme tilbake til Heidal, bosette seg med familie og bidra i lokalsamfunnet.

Myrehagen nikker anerkjennende.

– Stedsutvikling begynner med barna. På den måten får kunsten her en ganske konkret funksjon.

Hvordan velges kunstnerne som inviteres inn i prosjektet?

– Jeg har en tentativ liste med folk som jobber med fine og forskjellige ting, og som jeg tenker kan fungere godt i denne konteksten – som kan snakke med barna der de befinner seg aldersmessig. Vi må ha kunstnere som representerer forskjellige innfallsvinkler til kunst og et mangfold i persongalleriet slik at alle barna finner noen de kan relatere til. Kunstnerne skal også være aktive på den norske samtidskunstscenen.  Utover dette er det på premissene til kunstnerne. De skal ha kunstnerisk utbytte av oppholdet, sier Myrehagen.

Høsten 2020 overtar Anna Daniell stafettpinnen etter Harr. Kunstneren jobber med skulptur, performance, film og tekst, og skal følge elevene gjennom tredjeklasse. Deretter er det foreløpig åpent.

– Prosjektets langvarige karakter gjør at listen over kunstnere blir tydeligere etter hvert. Veien blir til mens vi går. Sånn tenker jeg at det må være, det synes jeg er litt fint, sier Myrehagen, og forteller at 10 år på Heidal skule også har ringvirkninger for de som ikke er direkte involvert.

Elever i tiendeklasse har intervjuet Harr til en podcast, og han er i tillegg invitert til å holde en presentasjon av seg selv for ungdomsskoleelever som skal ha yrkesvalg. Harrs kunstneropphold ved skolen avsluttes med en åpen utstilling på skolen i starten av juni 2020, med malerier og skulpturer fra oppholdet i Heidal.

Kunstsamling som del av utdannelsen

Som en del av prosjektet planlegger også skolen å kjøpe inn verk fra hver av de 10 involverte kunstnerne.

– Vi vil ha igjen et avtrykk etter kunstneren på skolen, noe som viser at de har vært her og jobbet i en lengre periode. At profesjonelle, kjente kunstnere har brukt tiden sin her er en viktig del av danningen på skolen, sier rektor Lindby.

Skolen vil dermed i løpet av prosjektperioden 2018–2028 ha bygget opp en lokalt forankret samtidskunstsamling. Dette vil kunne styrke identiteten til både skolen og kommunen, ifølge Myrehagen.

Hvordan tror du kunstprosjektet vil ha påvirket elevene når de går ut av grunnskolen i 2028?

– Det morsomme hadde vært hvis alle ble kunstnere! En konklusjon er at hvis du har det bra så er du i stand til å lære ting. Hvis du går gjennom skolen med trygghet i at du er okay og at du kan få til ting, da går du ut av 10. klasse med en videre horisont. Det er ingen instrumentell tenking i kunsten, det er mange muligheter. Kanskje dette prosjektet bidrar til at det er enklere å være åpen for at ting ikke trenger å være på en bestemt måte.

– Dette er først og fremst et kunstprosjekt. Vi lager gode arbeidsvilkår for kunstnerne, og i samarbeidet med barna oppstår pedagogiske bonuser.

Kjersti Myrehagen