I den store inngangshallen, rett utenfor Mimes brønn – skolens festsal og auditorium – henger et sinnrikt konstruert apparat som krever kontinuerlig drift for å produsere noen få såpebobler som pulser ut over rommet ved gitte intervaller.
Maskinen har, til tross for at den henger tett oppunder taket og at produktet bare er synlig noen få sekunder, blitt en liten attraksjon. Opplevelsen av noe så uventet og skinnende flyktig henter lett fram noe lekent i mange. Kunstnerne Stian Ådlandsvik og Lutz-Rainer Müller skriver selv slik om såpeboblene: De har en sorgløshet ved seg, de er uskyld og barnslighet, men også overfladiske og tomme, som vil kunne ses på som direkte motstridene til de generelle målene for en høgskole, men som nettopp derfor også kan bidra kritisk til å utvikle høgskolens selvbilde.
Såpeboblemaskinen framviser en kontrast mellom det tilsynelatende stabile i selve konstruksjonen, med finurlige detaljer i matt skinnende aluminium, og produktet. Ådlandsvik og Müller spør seg om denne lille maskinen muligens kan bidra til nye spørsmål og perspektiv, for eksempel hvorvidt tunge problem kan ha en lett løsning eller selv være av kort varighet.
En målrettet og planlagt produksjon av et tilsynelatende ubrukelig produkt som vil sprekke i løpet av svært kort tid, bærer en rekke poetiske assosiasjoner angående økonomi, effektivitet og verdi generelt. Tradisjonelt har såpebobler innen kunst hatt rollen som vanitassymbol, noe som reflekterer både skjønnhet og det forgjengelige ved livet. Også i dagligtale er såpebobler metafor for flyktighet, noe vakkert men samtidig svært lett, noe som sprekker og forsvinner nesten uten spor.
Kunnskap er forgjengelig. Det som opprettholder tilgangen til lagret kunnskap er kontinuerlig dialog og nye lesninger, gjentatte vurderinger og diskusjon. Maskinen som puster ut såpeboblene krever også vedlikehold, det daglige ettersyn og drift fra den teknisk kompetente staben på Høgskolen må dermed kunne ses som en del av kunstverket.
