Grunnen under våre føtter

Tekst Therese Tungen

I mange av verkene til Gunilla Klingberg forenes en fascinasjon for vår tids konsumkultur med lavbudsjettsdesign og østlig billedkultur. Etter at hun avsluttet kunstutdannelsen ved Konstfack i Stockholm, arbeidet hun med serien All lost in the supermarket, hvor kommersielle logoer som omgir oss i hverdagen og byrommet, får en ny form. I videoen Spar Loop fra 2000 omformes for eksempel logoen til butikkjeden Spar til kaleidoskopiske, fremmede former som drar tilskueren til seg. Verket er vakkert og suggererende – på en måte som grenser mot det ubehagelige.

De senere årene har Klingberg utført flere offentlige arbeider, blant annet på togstasjonen Triangeln i Malmø, Bio Medical Research Center i Lund og Akershus sykehus. Nå er hun i gang med et gulvarbeid til MH2, en ny bygning for medisin- og helsefag i Tromsø, som skal stå klar våren 2018.

– Når jeg skal i gang med et prosjekt av denne typen, tar jeg utgangspunkt i byggets virksomhet, selve stedet og dets funksjon, sier Gunilla Klingberg.
– Skalaen på verket er viktig. I Tromsø er flaten relativt stor, men man kommer til å se verket fra øyenhøyde. Det visuelle mønsteret vil oppleves som om det videreføres, at det har en utbredelse, kanskje en tenkt uendelig fortsettelse, i sin ytre form så vel som med sitt repeterende grafiske mønster. Jeg har også tenkt at man skal kunne feste blikket på et punkt like ved der man befinner seg. I sin helhet kan symbolene i mønsteret framstå som abstrakte, men når man stanser opp og ser nærmere etter, er bildene gjenkjennbare.

Over polarsirkelen

Nybygget til MH2 i Tromsø skal tilpasses det eksisterende bygget for medisin- og helsefag. Det ble oppført i 1990-årene og har et modernistisk uttrykk. Den gang utførte Søren Ubisch et monumentalt gulvarbeid i keramiske fliser. Ubischs arbeid var inspirert av Østens mønstertradisjoner, noe Gunilla Klingberg også har vært opptatt av i sitt virke.
– Symboler kan fungere på et ubevisst plan, sier Klingberg.
– Jeg er interessert i hverdagslige, gjenkjennbare og arketypiske symboler så vel som det bildespråket som finnes i buddhismen og østlig tradisjon, der mønster og bilder ikke bare er ornamentalt, men også har et innhold.

Arbeidet hennes i Tromsø vil foregå i nært samarbeid med bygningsingeniører og andre fagfolk.
– Det er spennende å ha en dialog med arkitekter og håndverkere, sier Klingberg.
I forbindelse med oppstart av prosjektet var hun på befaring i Tromsø, og hun ble inspirert av universitetets fysiske posisjon.
– Jeg er fascinert av det geografiske stedet. Eller snarere det astronomiske, at det ligger ovenfor polarsirkelen, nært vår jords nav, sier hun.

Medisinske bygg

Hvordan forholder du deg til byggets funksjon – at det er et bygg for medisinstudenter og medisinsk forskning? 
– Jeg tenker meg at emnet medisin og forskning innebærer medmenneskelighet, nærhet og det kroppslige, så vel som et eksistensielt, filosofisk og vitenskapelig fremoverrettet blikk. Det er både oversiktlig og nært og uendelig stort.

Etter at Klingberg laget gulvverket ved Akershus sykehus, uttalte hun at hun ønsket å uttrykke noe eksistensielt, siden sykehuset er en av institusjonene i vår moderne offentlighet som tar hånd om oss når kroppen på et eller annet vis trenger det. I gulvmønsteret til sykehuset brukte hun informasjonssymboler, merker og piktogrammer hentet fra sykehusmiljøet, som hun satte sammen, repeterte og forvrengte i et sirkulært mandalamønster.

Fra det forgjengelige til det bestandige

Om symbolbruk og metode har vært konsekvent gjennom Klingbergs kunstnerskap, har materialbruken variert. I 2012 utførte hun prosjektet A sign in space: På en strand i Baskerland i Spania fikk hun utført et utstrakt mønster over et stort område. Hun brukte mønster fra bilhjul til å lage et stjernemønster som ble utført i sanden. Arbeidet ble gjort ved lavvann, og mønsteret ble gradvis visket ut ettersom folk tråkket på det, og til slutt forsvant det helt da tidevannet kom. To tidssykluser møttes gjennom verket – tidevannets syklus og strandarbeidernes arbeidstid, eller sagt på en annen måte: den kosmiske tiden og den «moderne» tiden, som styres av økonomiske betingelser.

Når Klingberg selv skal nevne et prosjekt hvor hun lyktes spesielt godt med samspillet mellom sted og arbeid, trekker hun fram Vardagslivets mönster på togstasjonen Triangeln i Malmø.
– Dette var det første større kunstneriske oppdraget mitt, og sluttresultatet stemte godt overens med de intensjonene jeg hadde, forteller hun.
– Jeg tok tak i stasjonen som en passasje i stadig bevegelse og hvordan den var plassert mellom to sterke punkt i byen, kjøpesenteret Triangeln og kirken St. Johannes: det kommersielle og det spirituelle.
Prosjektet består av materiale, objekter og visuelle tegn fra byrommet i form av en installasjon med fire verk, deriblant en gulvflate dekket av et grafisk mønsterornament som er holdt i gråtoner, med hverdagslige informasjonspiktogram.
– Symbolene jeg brukte er hentet både fra de umiddelbare omgivelsene i det underjordiske stasjonsområdet og fra verden over, sier Klingberg. – I taket mellom to rulletrapper henger en skulptur laget av speilblanke kloder av sammenføyde konvekse overvåkningsspeil. Speilene skaper et inntrykk av en refleksjon som fortsetter i det uendelige. En stilisert elektrisk sol skinner konstant med samme styrke, og i en av oppgangene vokser blanke lotusblomster ut av veggen. Kronbladene speiler de reisende i en fragmentert form, som i en filmsekvens.
De ulike verkene kan betraktes som selvstendige enheter, men også som deler i en helhet som binder oppgangene sammen med hverandre og plassen utenfor.
– Rommet og installasjonene forandrer seg når vi passerer gjennom dem, med ulike perspektiver, ikke ulikt hvordan et bymiljø stadig skifter karakter, sier hun.

Kurator og forfatter Sara Arrhenius har skrevet om Klingberg at det kritiske aspektet i kunsten hennes ikke handler om at hun peker på ting og fordømmer dem, men på en mye mer utspekulert måte trekker tilskueren inn og skaper fascinasjon for tankene og bildene som hun utforsker i verkene sine. Det er vanskelig å snakke om en «innside» og en «utside» hos Klingberg, sier Arrhenius. «I stedet er vi alle sammensvergede i den forbrukerkulturen som utgjør råmaterialet for kunsten hennes, enten vi liker det eller ei.»

Hvordan er det å jobbe med kunst i det offentlige rom – og kunst som skal brukes så konkret som et gulv? 
– Det at gulvet skal tråkkes på i mange år, stiller høye krav til materiell, konstruksjon og holdbarhet. I løpet av årene har jeg jobbet med noen kunstneriske utførelser på gulv i ulike offentlige miljøer, og jeg har fått erfaring med å hanskes med både metode og materiell. Jeg har eksperimentert og foretatt gjentatte tester i nært samarbeid med kyndige håndverkere, noe som har gitt verdifull erfaring med å hanskes med både metode og materiale. Når man er utenfor gallerirom og institusjoner, åpnes det nye muligheter. Mange mennesker kommer til å passere over gulvet daglig i lengre tid, og jeg tenker at gulvets gjentakende mønster på en måte gjenspeiles i menneskenes gjentakende bevegelser.