I et formløst plasmaliknende landskap befinner kroppsdeler seg i selskap med gjenstander som relaterer til det menneskelige handlingsrom; tennissokker, småskulpturer, tekniske apparater etc. Det hele er holdt sammen av huden, representert ved den hudfargete plastelinaen. Den utradisjonelle bruken av barndommens plastelina til et kunstnerisk uttrykk i fullt alvor genererer assosiasjoner som igjen utfordrer tankevirksomheten vår.
Den tilsynelatende formløse kakofoniske strukturen viser seg ved nærmere undersøkelser å være en dekonstruert menneskekropp. Kroppen er brutt ned fra sin kjente og hierarkiske struktur, men fremdeles i bevegelse, på vei til å rekonstruere og materialisere seg i en ny og endret form. Selv har kunstneren tidligere hevdet at grensen mellom skapelse og ødeleggelse er flytende, og at det uferdige kunstneriske arbeidet viser til at kunst aldri slutter med å forandre seg til noe annet i en konstant dialektikk med konteksten. Slik kan vi også forstå verket When everything explodes we’ll be free til Medietilsynet.
