Hvert år produserer KORO mellom femti og hundre kunstprosjekter til offentlige bygg og uterom. Bare et fåtall av dem utløser store debatter, og enda færre leder til like forfriskende utfall som Karl Karlsens debut på Galleri Kurant. At kunsten vi jobber med vekker engasjement, er utelukkende positivt, men premissene for debatten må bygge på fakta.
Onsdag denne uka publiserte NRK Ytring Audun Enghs kronikk «La brukerne styre offentlig innkjøp av kunst», som skriver seg inn i kjølvannet av den opphetede debatten i Tromsø. I polemisk stil beskriver Engh totalitære fagmiljøer som «mener de har et hellig kall, en rett til å overkjøre en tilbakestående befolkning som ikke vet sitt eget beste». Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at Engh i en årrekke også har beskyldt hele det norske arkitektmiljøet for «elitisme», «sekterisme» og demokratiforkjempelse.
Engh synes å mene at kunstprosjekter i offentlige rom er styrt og kontrollert av et lite, mektig fagmiljø. Det er imidlertid ikke KOROs faste stab på 18 ansatte som tar de kunstfaglige beslutningene alene; Vårt nettverk av konsulenter og kuratorer teller et tresifret antall. Gjennom nesten 40 års levetid, har KORO sysselsatt over tusen kunstfaglige prosjektledere som har satt sitt avtrykk på det som i løpet av årene har blitt til en samling med over 7000 verk.
«Det er et uttrykk for en autoritær elitetenking at kunst […] kontrolleres av et lite miljø av såkalte eksperter», hevder Engh videre. Men på samme måte som profesjonalitet og faglig tyngde regnes som nødvendige kvaliteter – ja, en selvfølge – blant politifolk, snekkere, jurister, ingeniører og pedagoger, bør det ikke være så overraskende at vi forventer det samme fra de kunstfaglig oppnevnte som forvalter den kunsten vi alle skal se og forholde oss til. Men at vi er lydhøre for brukeren og mottakerens ønske står slett ikke i noe motsetningsforhold til faglighet og kunnskap, slik Engh synes å mene.
Engh understreker gjentatte ganger viktigheten av å forankre kunstprosjektene hos mottakerne. I motsetning til hva han synes å tro, er dette en selvfølgelig del av KOROs arbeid. Opprettelsen av KORO i 1976 kom som en del av en kulturpolitikk som inngikk i den generelle demokratiutviklingen; man ville sikre borgernes rett til kunst – og deres rett til å delta i utformingen av den. Ordningen kom også som et svar på kunstnerorganisasjonenes krav om samfunnsmessig bruk av kunst: Gjennom offentlige kunstprosjekter sikret man at kunstnerne nådde ut med sine arbeider. I tillegg sikret man at kunstnerne fikk lønnet arbeid; som konsulenter eller gjennom kunstoppdrag.
For KORO innebærer dette at mottakernes mening om og reaksjon på de foreslåtte kunstverkene veier tungt. I samtlige kunstprosjekter vi jobber med har vi tett kontakt med representanter fra mottakerinstitusjonen; om det så er studenter ved et universitet, ansatte på en tollstasjon eller innsatte i et fengsel. Prosessen frem mot ferdigstillelse av et kunstprosjekt innebærer inkluderende samtaler i mange runder og over lang tid. Med Enghs egne ord: I praksis snakker vi nettopp om «brukermakt».
Samtidig vil kunstverk alltid vekke meninger, enten de er figurative eller abstrakte, uforutsigbare eller tradisjonelle. Å forholde seg til kunst er på den ene siden å inngå i en tung fagdisiplin med tilhørende historie og fagmetoder. På den andre siden er opplevelsen av kunst høyst subjektiv. Uavhengig av et verks kunsthistoriske tyngde eller kredibilitet, vil mottakelsen alltid vekke følelser, som påvirkes av den enkeltes individuelle erfaringer, assosiasjoner og smak. Det er derfor lite trolig at en «avstemning blant de berørte» slik Engh foreslår, er det som skal til for å skape en saliggjørende, unison enighet og en samlet tilslutning rundt et kunstprosjekt. Kanskje er det heller ikke noe mål i seg selv?
Nora C. Nerdrum
kurator og leder av kunstseksjonen i KORO
Denne teksten er en lengre versjon av innlegget som ble publisert på NRK Ytring 30. mai 2016.