Ved det nye Nordlandssykehuset signaliserer kunsten menneskelighet og åpenhet. Kunstverkene skal også være samlende og tydelige i det komplekse anlegget.
Etter en skissekonkurranse ble Inghild Karlsen og Bo Bisgaards prosjekt valgt til inngangsområdet og sykehushagen. Skulpturene her er store menneskefigurer utført i polert betong og lysskulpturer med håndblåste glasskupler i varme farger. Sammen danner de iøynefallende grupperinger som utstråler vilje og kraft.
Ned fra taket i vestibylen henger May Bente Aronsen og Anders Lians kunstverk Pust. Det er et bevegelig objekt fremstilt av stål og fargesterk plast. Den runde formen beveger seg sakte fra sirkelform til ellipseform og tilbake, som et langsomt åndedrett. Verket fungerer som et samlende og meditativt element.
På den nordlige siden av glassgatetorget er en glassvegg med Dag og natt av Nina Bang plassert. Verket dekker cirka 60 kvadratmeter av glassveggen, og fargeopplevelsen skifter med lysforholdene inne og ute. Fra de langsgående korridorene på innsiden av veggen vil den synlige delen av bildet fungere som abstrakte fargeformer i glasset. På nært hold oppleves en detaljert fargerikdom.
Bronseskulpturen Hippo Erectus av Petter Hepsø forestiller en flodhest som kommer gående rundt et hjørne i glassgaten på vei mot vestibyleområdet. Flodhesten forholder seg til menneskekroppens dimensjoner og utstråler glede og identifikasjon.
I samme område står skulpturen Skogen av Espen Dietrichson, laget av firkantrør i aluminium i ulike lengder. Firkantrørene danner kamre som er åpne i hver ende, og dekorert med 1292 glassbiter på innsiden. Skulpturen veier cirka 1300 kilo.
Fra talen til Christel Sverre (leder for kunstutvalget) ved åpningen:
Under overskriften «forvandlingens kunst» er det skapt fem unike og spektakulære kunstverk, og hvilket av dem får mitt hjerte til å slå litt ekstra raskt tror dere? – Alle, selvsagt!
Det første jeg ser når jeg kommer til sykehuset er skulpturparken store lyskupler i varme farger spredt blant menneskefigurer som er både kvinner og menn eller kanskje ingen av delene. De sier meg noe om at menneskene er mer enn seg selv, de er fylt av stor kraft – de er romslige og rause.
Inne i vestibylen løfter jeg blikket og ser en gigantisk oval og fargesterk form som henger i taket. I en langsom bevegelse utvider den seg og trekker seg sammen. Bevegelsen er inspirert av kroppens pust og fungerer meditativt og beroligende som om den er selve hjerte i bygget.
Til venstre i glassgata ser jeg en flodhest på to bein som kommer mot meg. Den får meg til å smile, den gjør meg glad og trygg og jeg får lyst til gå bort og hilse på den.
Videre innover i gata ser jeg en grønn rektangulær form med mange hulrom av farget glass som vokser opp av gulvet og funkler i lys og skygge som en skogbunn i morgensola.
Går jeg den andre veien i gata – bort til torget – ser jeg glassveggen som er dekket av et stort fargesterkt trykk av en kosmisk figur. Den heter Dag og natt og minner meg om de helt store sammenhengene vi inngår i.