– Rommet er steder der minner, opplevelser og historier blir konstituert. Verbet «å romme» er også et handlingsord, og jeg forholder meg ofte aktivt til dette i skulpturene mine, forteller Petrine Vinje i et intervju om det nylig ferdigstilte kunstprosjektet for Jørstadmoen leir.
Av Mona Gjessing
Du har nylig ferdigstilt to vegginstallasjoner utenfor og inne i det nye administrasjonsbygget Linken i Jørstadmoen leir. Den minste, en abstrahert vingeform i grønnlakkert stål, er montert på fasaden ved hovedinngangen og er gitt tittelen Om å reagere, stille. Hvordan ble dette verket til?
– Oppdraget kom cirka halvannet år etter at jeg hadde fullført mitt første kunstprosjekt til Jørstadmoen, utendørsskulpturen S.I.G.N.A.L.E.T. (2015). I det arbeidet hadde jeg et langt større budsjett og relativt tett dialog med dem som jobber på stedet.
Jørstadmoen er ikke det man i utgangspunktet forbinder med en militær leir. Blant annet holder Forsvarets ingeniørhøgskole til her, og halvt spøkefullt omtales leiren gjerne som Forsvarets hjerne. Avdelingen som holder til i Linken, Communication Information Systems Task Group, har som oppgave å støtte norske styrker i inn- og utland med data- og sambandsløsninger. De ansatte i leiren jobber daglig med å ta ned angrep på Norges institusjoner, blant annet på nett.
Om å reagere, stille er en slags estetisk fortetning av S.I.G.N.A.L.E.T., som endte opp som en abstrahert krysning av antenner og bevegelige skjold. Tittelen Om å reagere, stille gir imidlertid det nye, langt mindre skulpturelle objektet en egen poetisk valør. Jeg har tatt utgangspunkt i hvordan de ansatte i avdelingen beskriver sitt arbeid: De finner ut hvordan de på fredelig vis skal reagere på angrep – og ikke minst kommunisere hjem.
Det andre verket, et relieff i tre ulike nyanser lakkert stål og bjerkefinér, Om å rystes, er et relativt stort arbeid med ulik gradering mot veggen. Fargene er forskjellige nyanser av rosa og lilla i kombinasjon med helt bare bjerkefinérplater. Hvordan fikk dette arbeidet tittel?
– De to titlene henger sammen. Det dreier seg om en rekkefølge av hendelser. Jeg har tenkt på det som en slags tredeling: Det går et signal, man rystes, og så begynner tankeprosessen rundt hvordan man best reagerer – og samles om dette. De tre fargenyansene i vegginstallasjonen inne i bygget korresponderer med de tre leddene. Jeg hadde en overordnet ambisjon om å knytte arbeidene opp mot ideene leiren jobber ut fra. Målet var også at titlene skulle fungere som poetiske utsagn i seg selv.
Tenkte du underveis på at fargevalget kunne fremstå som litt søtt og prinsesseaktig?
– Jo da, jeg forstår hva du mener, men nå er det faktisk slik at purpur er Jørstadmoen leirs heraldiske farge, og de interne diskusjonene – og de har det vært noen av – rundt fargen purpur og dens forbindelse til kjønn og seksualitet er tilbakelagt for lengst. Jørstadmoen har tatt stilling til fargen og er for. Forsvaret har vært en tydelig samtalepartner på alle måter og var i større grad involvert i utviklingsprosessen enn for eksempel Norges Forskningsråd var da jeg gjorde et stort kunstprosjekt for dem i 2014.
Apropos Norges Forskningsråd, så har du jo både før og etter det prosjektet gjort flere kunstprosjekter som involverer forskere og akademikere. Jeg tenker på det tverrfaglige sideprogrammet til installasjonen Det anatomiske teater på Skulpturbiennalen i 2013, «The Body/the Mind Symposium», og på installasjonen AGLA HAGLA på Kulturhistorisk museum i 2014, som inkluderte en forskersamtale om bruk av runer. Og, ikke minst, installasjonen MMMMM … Alone (of all her sex) på uteområdet til Universitetet i Oslo i forbindelse med den tverrfaglige konferansen «The Power of Motifs» nå i høst. Vil du si at du har en eksplisitt ambisjon om å bringe kunst og forskning nærmere hverandre?
– Det har ikke vært en bevisst strategi, men jeg har alltid et symbol eller et teoretisk fundament jeg forholder meg til. Det er noe spesifikt jeg ønsker å finne ut av, og det blir mitt rammeverk. Da er det nærliggende å trekke inn relevant forskning i min egen kunstneriske forskning. Og i stedet for at referansene bare eksisterer for meg i en lukket prosess, har jeg heller åpnet prosjektene opp og latt andre kunstnere og akademikere delta.
I prosessen frem mot konstruksjonen av Det anatomiske teater til Skulpturbiennalen ble jeg svært opptatt av fenomenologi. Etter å ha fått mitt første barn hadde jeg en skjellsettende fysisk opplevelse inne i replikaen av det anatomiske teateret i kuppelen på det gamle universitetsbygget Gustavianum i Uppsala. I de anatomiske teatrene var det fascinerende nok slik at kunstnerne arbeidet med medisinerne om disseksjonene; de observerte og tegnet ned det de så. Brått forsto jeg noe om sammenhengen mellom mitt kunstneriske virke og det fysiske rommet, og da spesielt forbindelsen til historiens utforskning av menneskekroppen. Rommet er steder der minner, opplevelser og historier blir konstituert. Verbet «å romme» er også et handlingsord, og jeg forholder meg ofte aktivt til dette i skulpturene mine. Jeg stiller spørsmål som: Hvilket potensial rommer selve ideen? Og: Hvilke materialer og formale aspekter konstruerer eller oppløser objektet som beholder?
Mitt bidrag til Skulpturbiennalen var å rekonstruere dette helt spesielle undervisningsrommet og å sette sammen et program – «The Body/the Mind Symposium» – som tok utgangspunkt i forholdet mellom kropp og sinn. En av de inviterte foredragsholderne var filosofen Dagfinn Føllesdal fra Universitetet i Oslo. Han minnet meg på min pubertale interesse for benediktinerabbedissen, mystikeren, forfatteren og komponisten Hildegard av Bingen. Via Føllesdal ble jeg også ledet mot tenkningen til filosofen og karmelittnonnen Edith Stein. Problemstillinger knyttet til disse kvinnenes fantastiske liv og tenkning dannet utgangspunkt for utstillingen SCIVIAS i Tegnerforbundet i september. For å konkludere enkelt: Ja, jeg opplever nok at kunst og forskning hører naturlig sammen.
Du har åpenbart en interesse for historie og religion. Kan du si noe mer om hvordan disse interesseområdene flettes sammen med din kunstneriske praksis?
– Den vestlige kunsthistorien kan ikke leses eller ses uten religionshistorien. Elementer som tilhører denne dobbelthistorien – elementer som ofte er kimen til konflikt – er nesten alltid mitt utgangspunkt. Jeg tenker at vår nedskrevne historie forteller om menneskets behov for å systematisere og organisere sin tilstedeværelse i politiske og religiøse strukturer. Men, den har huller og mangler og rommer dessuten også fortolkninger og uoppfylte ønsker. Alt dette er tegn på menneskelighet og ønske om tilhørighet.
Det har også blitt sagt om mitt kunstnerskap at det bærer preg av en vilje til strukturering. Kanskje gjør det det, men i så fall er det etter lange assosiative prosesser i atelieret. Jeg vil skape nye historier og alternative lesninger – som faktiske tillegg. Selv om jeg ikke jobber med eksplisitte politiske strategier i min kunst, tror jeg man finner både religionskritikk og humanisme i prosjektene mine. Jeg ser på virket mitt som en større kommunikasjonsflate som skal være åpen og romme mange løsninger. I noen arbeider kommer mine personlige erfaringer tydeligere frem.
Det allmenne ønsket om å oppleve det sublime er historisk sett også nært knyttet til kunstopplevelsen; mennesket har en trang til å knytte seg til det metafysiske, det som ikke er synlig for det blotte øyet, gjennom symboler, motiver og objekter. Det er det som gjør dem til så nyttige retoriske verktøy. Jeg ønsker å utforske dette i arbeidet med skulpturer som beholdere. Oppgaven jeg gir til meg selv, handler derfor ofte om å skape et rom for spennet mellom det metafysiske og det faktiske. Der dette rommet oppstår, i kunsten vel å merke, ligger også potensialet til den frie tanken og det frie mennesket.
Tilbake til din siste utendørsinstallasjon, MMMMM … Alone (of all her sex). Tittelen refererer til den britiske kulturhistorikeren, mytologen og forfatteren Marina Warners bok Alone of All Her Sex. The Myth and the Cult of the Virgin Mary (1976). Din installasjon kan beskrives som et sjangeroverskridende kunstprosjekt, en buet, vaginaformet plattform med sitteplasser som la til rette for konserter, performancer, foredrag og diskusjoner om hvordan mennesker kommuniserer gjennom motiver. Er det et underliggende credo for deg å skape arenaer for felles opplevelser heller enn enkeltarbeider som publikum erfarer hver for seg?
– Ja, i hvert fall hvis vi holder oss til de siste fire–fem årene, hvor jeg har fått mulighet til å gjennomføre større prosjekter. Arbeidet med disse har også gitt avkastning til det mer ensomme arbeidet i atelieret. Jeg interesserer meg for hvordan rommet og ideen oppleves sammen, og er opptatt av den fenomenologiske erfaringen. Jeg tror at den personlige erfaringen i møte med ett enkelt kunstverk blir en del av individets diskursive plattform. Slik sett kan enkeltarbeidet være en like potent meningsbærer i samfunnet som kunst i offentlig rom.
Du har din utdannelse fra Oslo Tegne- og Maleskole og Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), hvor du tok hovedfag i 2005. Studietiden var ikke akkurat uten turbulens?
– Hmmm, nei. De to siste årene på KHIO var det et høyt konfliktnivå, og det var mange interne stridigheter rundt omorganiseringen av skolens studietilbud. Institutt for farge, hvor jeg var student, ble vedtatt lagt ned året før jeg var ferdig, og vi ble kastet ut i en relativt absurd situasjon. Instituttet ble imidlertid ført videre, først som et selvorganisert, pedagogisk tilbud innenfor KHIO, senere som en uavhengig kunstnersammenslutning av noen studenter på kullet under meg.
Det egendefinerte målet for denne sammenslutningen var «å utvikle prosjekter hvor sosiale prosjekter og kollektivt materiale, fremfor personlige signaturer, skulle ligge til grunn». Er dette en tenkning som har påvirket ditt kunstnerskap?
– Ja, det vil jeg nok si. Dette var tanker som etablerte seg hos flere ved instituttet – en strategi i en omkalfatrende og sårbar periode. Jeg tror at alle møtene og diskusjonene vi hadde omkring utviklingen av vårt eget studium på KHIO forsterket troen på samarbeid. Jeg forsto imidlertid også hvor avgjørende det er å ta eget initiativ for å få ting til å skje. Perioden var overveldende – også fordi jeg var så ung – og det var først etterpå at jeg fullt ut forsto hvilke fantastiske lærere vi hadde vært omgitt av: Gerd Tinglum, Steinar Elstrøm og Book & Hedén, for å nevne noen sterke og tydelige figurer.
Nå har du hatt en travel høst. Hvordan ser planene ut fremover?
– Nå jobber jeg mot en utstilling på Fotogalleriet som åpner i 2018. Der vil jeg ta utgangspunkt i fotografier av den tsjekkiske 1930-tallsfotografen František Drtikol, som først jobbet mye med kvinnekropper og endte sin praksis utelukkende i det spirituelle, der både kroppen og verket til slutt ble uvesentlig. Jeg skal rett og slett bygge om Fotogalleriet til et fotostudio, gå videre med spatialitet og romproblematikk, men også jobbe frem et verkkompleks med ulike medier. Sublime erfaringer i møte med kunsten og kroppen skal under lupen i et års tid, altså.