16. og 17. februar arrangeres konferansen Offentlig kunst og byutvikling i Tromsø. En av deltagerne på konferansen er Jan Liesegang fra arkitekturkollektivet Raumlabor i Berlin, som siden 1999 har arbeidet i skjæringspunktet mellom arkitektur, byplanlegging, kunst og intervensjon.
Tekst Annicken Vargel Foto Roger Jardine og Raumlabor
– Vi jobber med ulike tema som handler om byen og felleskapet, og ser på rom som et resultat av sosial samhandling, forteller Jan Liesegang en knapp uke før han skal til Tromsø for å delta på konferansen Offentlig kunst og byutvikling, og holde et ideverksted for de ansatte i Tromsø kommune som arbeider med byutvikling.
– For oss er urbanitet når motsetninger kan eksistere på samme tid, og arkitektur er kunsten å lage rom ut av dette.
– Hvordan begynte interessen din for dette feltet?
– Vi som jobber i Raumlabor møttes i Berlin på nittitallet. Det var rett etter at muren var falt – og det ga nok et sterkt utslag på arbeidet vårt. Plutselig var det så mye frihet i denne byen, og så mye ledig plass … Vi flyttet alle til Øst-Berlin, noen av oss i tomme leiligheter som var forlatt – noe som var ulovlig, men ingen brydde seg om det på den tiden. I tillegg var det så mange folketomme områder, uten barer, med grå gater; spesielt om man kom fra vesten og var vant med en annen infrastruktur. Men det ga altså et hav av muligheter. Vi begynte å eksperimentere og tilpasse ulike offentlige rom med de ideene vi hadde. Steg for steg ga denne tilnærmingen oss et nytt perspektiv på offentlige rom, og vi ble interessert i byen som et rom for aktivitet.
– Har du noen eksempler på arbeidet deres; hva samarbeid mellom kunst og arkitektur kan utrette?
– Et nylig eksempel er fontenehuset som vi har utviklet for Montreal. Vi ser en renessanse av ideen om fellesarealene, og på tysk er det to ord som brukes; «Allmende» eller «Gemeinschaft», avhengig av om det handler om forholdet til byrom eller sosiale strukturer. Før brukte man gjerne inndelingene «privat» eller «offentlig», men nå har så mange flere måter å være sammen på – om det er via sosiale medier, med parsellhager eller andre lokalt forankrede prosjekter. På en annen side så tar vi nok også for gitt mange av de godene vi har arvet fra tidligere generasjoners felles innsats – som for eksempel offentlige infrastrukturer. Den gode kvaliteten på vannet vi har i springen, er en av disse oversette godene. Mens internasjonale selskaper sikrer seg rettigheter til vann som en del av sin økonomiske modell, er dette godet distribuert fritt i de fleste byer i vesten, sier han.
Med prosjektet i Montreal ønsker de å vekke bevisstheten om dette fellesgodet ved å feire den frie tilgangen til nettopp vannet.
– Og det gjør vi med fontenehuset. The Fountain House har en åpen planløsning og lett tilgjengelig takområde, og gir rom for mange typer offentlig bruk. Det skaper et nytt samlingssted, gir oppmerksomhet, er et sted å være og bidrar til nye oppdagelser, sier han.
Et annet prosjekt Liesegang trekker fram, er Rush Hour Rest Stop i Durban. Det er en rekke uformelle stoppesteder, bygget av gamle bilvrak.
– Durban er en by med mye bevegelse; overfylt av biler, fotgjengere og drosjer. Men folk stopper ikke opp i byen. Det er ingen steder for det og det føles ikke trygt. På tross av – eller kanskje på grunn av – all bevegelsen, så forblir Durban en delt by. Selv 20 år etter apartheid er den fysiske oppdelingen av byen veldig sterk. Den grunnleggende ideen til prosjektet vårt der er å anerkjenne all form for uformell transport, og gjøre en fysisk manifestasjon av den. Vi skaper en stasjon for uformell trafikk, en rasteplass, noe som gir ly, sier han.
Taket på den enkle strukturen er laget av gamle bilkarosseri og det gjør at de ligner litt på en fem filers trafikkork.
– På samme tid er taket av konstruksjonen veldig funksjonell, den beskytter mot regn og vind og benkene inviterer til at man kan sette seg ned og hvile, stoppe og også bli en stund. De kan sees på som en del av byens infrastruktur.
– Hvilken rolle kan kunst spille i byutvikling – som andre fagområder ikke kan?
– Identitet kan ikke planlegges eller produseres, men må utvikles og vokse. Identitet utvikler seg selv, og arkitektur og planarbeid kan bare prøve å påvirke i prosessen. Dette er hvor kunsten kan spille en viktig rolle i byutvikling. Kunst kan stille spørsmål, etablere nye lag for forhandling og identifikasjon ved å introdusere nye narrativ. Kunst kan også bidra med de første irrasjonelle øyeblikkene og atmosfærene til nye nabolag, som veldig ofte lider under mangel på økonomisk vilje til å skape inspirerende miljø.
Se program for Offentlig kunst og byutvikling her.