Blikk på fluehjernen

Tekst Mona Gjessing Foto Kjell Ove Storvik, Vegar Moen og Beret Aksnes & Vegar Moen

Innen medisinsk og genetisk forskning betraktes denne fluen som en svært viktig kilde til kunnskap om læringsmekanismer, døgnrytme og menneskets nervesystem. Ikke rart at motivet vekker stor begeistring hos de ansatte ved Elektronmikroskopisk avdeling ved UiT. Da konkurransen var avgjort, og det ble klart at det var tekstilkunster Beret Aksnes og fotograf Vegar Moens Fluehjerne som hadde gått seirende, ut fremmet senioringeniør ved UiT, Randi Olsen, forslaget om å erstatte det opprinnelige, skannede fluehjernefotografiet hentet fra Universitetet i Lund med et tilsvarende fotografi tatt på stedet. Svaret ga seg nærmest selv.

– Å ha et godt samarbeid med forskerne på campus og det å trekke veksler på lokal kompetanse var viktig for oss begge, forteller Vegar Moen.

– I utgangspunktet advarte enkelte velmenende venner rundt oss mot å kalle kunstprosjektet Fluehjerne. Det ble antydet at motivvalget kanskje kunne oppleves respektløst, men i og med at alle som driver med medisinsk forskning kjenner til fluehjernen som studieobjekt ble forslaget tatt svært godt imot både av kunstutvalget og forskerne på stedet. Det betyr imidlertid ikke at Fluehjerne lar seg forstå entydig. I vårt valg av motiv ligger det også en slags oppfordring til ydmykhet, sier han.

– En innfallsvinkel til komposisjonen Fluehjerne er å lese den som en påminnelse om at vi kanskje ikke er så store som vi tror; at menneskehjernen og mennesket langt fra er så unikt som det liker å tenke seg, sier Beret Aksnes.
– Vi lever i en tid hvor bier dør og insekter forsvinner. Vi både kan og bør speile oss i de små organismene blant oss. Vegar og jeg synes dessuten at det er artig å tenke på at både brukere og besøkende faktisk speiler seg i en fluehjerne idet de trer inn på adkomsttorget, sier hun og ler.

Det å gjøre bruk av en hjerne i estetisk sammenheng var allerede etablert da Aksnes og Moen begynte å skissere forslaget til et fondmotiv på fasaden av MH2. Siden 2008 har de to blitt tildelt i alt ti oppdrag med kunst i offentlige rom, og rett før arbeidet med utviklingen av Fluehjerne gikk diskusjonen om hvordan et fotografi av et tverrsnitt av lystsenteret i menneskehjernen kunne danne utgangspunkt for et kunstprosjekt knyttet til et kommunalt boligkompleks for rusavhengige i Trondheim.
– Til det nevnte boligprosjektet var det ytret ønske fra oppdragsgivers side om å produsere et arbeid i perforert aluminium. Etter at Beret og jeg hadde kommet frem til at vi ønsket å bruke et fotografi av hjernens lystsenter som grunnlag for utformingen av vårt kunstprosjekt, fikk vi via kontakter i Wien tilgang til bilder av en hjerne. Det at det nå finnes en fasade i Trondheim med bilder av akkurat denne hjernen oppleves intimt og sterkt, sier Moen.

At Aksnes og Moen i sine samarbeidsprosjekter jobber med andre typer materialer enn de pleier, opplever de ikke som et problem.
– Vi arbeider med ulike materialer og teknikker avhengig av oppgavens idé og formål. Når vi nå for andre gang har jobbet med rastreringsteknikk – både ved Lystsenteret og ved MH2 – så var og er det aller viktigste selve utsnittet av bildet og hvordan vi gjør dette til gjenstand for videre estetisk bearbeidelse, sier Aksnes.

– Når det gjelder materialet vi har valgt oss til Fluehjerne, så hentet jeg inspirasjon fra Spejlhuset, et bygg i speilpolert stål som jeg passerte i København. Speilet symboliserer grensen mellom virkelighet og illusjon. Jeg så for meg at stål ville være perfekt til MH2, ikke bare på grunn av dets holdbarhet og dets skinnende overflate som speiler omgivelsene, men også fordi stålet er sentralt nettopp for faget medisin. Det samme gjelder for speilet som jo er tilstede i ulike apparater fra mikroskop til spekulum. Jeg tenker også på speilet i overført betydning, slik det brukes i psykologien: som evnen til å speile seg i andre, sier Moen.

Når perforeringen blandes inn i stålet, som forøvrig produseres i Sverige, oppstår mange lag med bilder. Mellom stålplatene og veggen i MH2 er det 80 millimeter, og de to kunstnerne valgte å belyse bildet innenfra slik at det vil vise ett bilde om dagen og et annet om kvelden og natten. Det som blir svart om dagen blir hvitt om natten, og omvendt. Med tanke på de forskjellige årstidene og ikke minst mørketiden, syntes de at dette var en god idé. Mange løsninger ble imidlertid diskutert og en rekke forskjellige estetiske vurderinger gjort underveis i prosessen.
– I det opprinnelige forslaget skisserte vi hvordan ledbelysningen kunne være flerfarget og la seg styre av forskjellige parametere – for eksempel værmeldingen eller antall personer som oppholdt seg i bygningen. Ved nærmere ettertanke gikk vi bort fra dette forslaget fordi vi begge fryktet at en slik løsning kunne ta bort oppmerksomheten fra de vakre bildene og ikke minst refleksjonen av disse. I det ferdigstilte Fluehjerne ligger en sensor som kun regulerer lyset i forhold til de faktiske lysforholdene utenfor, forklarer Moen.

– Det er mange avanserte beregninger som ligger bak det aktuelle fasademotivet: det å bestemme antall hull, hullstørrelse og dessuten beregningen av avstanden mellom hullene for å unngå uønskede flimrende moarémønstre.

Det å skulle beregne hvor tett man skal gjøre rastreringen og hvor store hullene skal være for å kunne gjengi bildet på en best mulig måte, krever utvilsomt visuelle ferdigheter. I arbeidet med både Lystsenteret og Fluehjerne får begge kunstnerne brukt sin spesialkompetanse; Moens fotografiske kunnskap og Aksnes’ kunnskap om mønster og mønsterdannelse. Aksnes har dessuten arbeidet med rastrering tidligere, i verket Puls på fasaden til Arena Larvik.
– Vegar og jeg har ulik kunstnerisk praksis, og dette er en styrke for samarbeidet. Utgangspunktet for mitt arbeid er hentet fra matematikk og naturvitenskap. Det finnes så mange måter å beskrive verden på og noen, slik som det matematiske språket, er mer abstrakte enn andre. Jeg har vært interessert i matematikk siden jeg gikk på folkeskolen og er spesielt fascinert av det som kalles irrasjonale tall, for eksempel pi. Vegar behersker de fleste fotografiske teknikker, analoge som digitale, camera obscura, film og video. Når Vegar og jeg jobber sammen på fellesprosjekter, slik som Fluehjerne, legger vi hjertebarna våre til side og konsentrerer oss om hvordan vi kan bruke det offentlige rommet til å engasjere, overraske og stille viktige spørsmål. Ethvert prosjekt utarbeides fra grunnen av med utgangspunkt i det aktuelle stedet, og med utgangspunkt i MH2 dvelte vi vel og lenge ved spørsmål som: Hva er egentlig et medisinsk fakultet, hva holder de på med der og hva tenker studentene om det å ta medisin eller helsefag?

Øvrige prosjekter:
Beret Aksnes og Vegar Moen jobber for tiden sammen på kunstprosjektet Hele bildet, et verk til nytt bank-, bibliotek- og leilighetsbygg i Sand i Nord-Odal. Kunstprosjektet skal ferdigstilles i løpet av 2019.
Parallelt arbeider Aksnes med prosjektet Spørsmål om symmetri hvor hun blant annet undersøker hvordan begrepet symmetri brukes i dagligtale, i ulike kunstarter, i matematikk, vitenskap og beskrivelsen av sosiale hendelser. Prosjektet er foreløpig på skissestadiet.
Vegar Moen har sommeren 2018 en mindre fotoutstilling med tema ungdom og kulturminner på Røros. Moen arbeider også med et større fotoprosjekt med tittel Apparaten som gör konsten. Resultatet av dette er å se i Trøndelag kunstmuseum i 2019.