Suzanne Lacy omtales som den viktigste kunstneren innen feltet kunst i offentlige rom. Lacy kommer til Norge i forbindelse med et foredrag i serien Critical Issues in Public Art.
Den renommerte kunstneren, forfatteren og samfunnsdebattanten er blant annet opphavskvinnen bak begrepet «New Genre Public Art» som har redefinert hva kunst i offentlig rom kan være; sosiale produksjoner som engasjerer og oppfordrer til deltagelse.
Foredraget er mandag den 2. mars kl. 19 i KOROs lokaler. Arrangementet er åpent for alle og gratis.
Begrepet «New Genre Public Art» ble introdusert i 1994 av den amerikanske kunstneren og forfatteren Suzanne Lacy i boka Mapping the Terrain: New Genre Public Art. Hensikten var å definere en type amerikansk kunst i offentlige rom som ofte var aktivistisk og skapte strukturer utendørs for å møte publikum direkte. Mer enn tjue år senere er begrepet fortsatt viktig, med en transformerende kraft på sitt felt.
Suzanne Lacy (f. 1945) er en aktivist, lærer, forfatter og kunstner som har høstet anerkjennelse for performancearbeider og konseptuelle prosjekter som visker ut skillet mellom tradisjonelt adskilte fagkategorier. Intervensjonene hennes tar opp sosial undertrykking og utspiller seg ofte som langsiktige samarbeid mellom Lacy og andre kunstnere, aktivister, sosialarbeidere og lokale ildsjeler. Hennes tidlige virke, som kretset rundt kropp, identitet og kjønn, falt sammen i tid med en fruktbar epoke i Los Angeles, parallelt med andre framstående kunstnere som formet konsept- og performancekunsten på den amerikanske vestkysten.
I 1970-årene arbeidet Lacy sammen med Leslie Labowitz og medlemmer av Los Angeles Women’s Building for å skape oppmerksomhet om skjult vold mot kvinner. På 80-tallet produserte hun en serie med store performative tablåer, blant annet «The Crystal Quilt 1985-7» med 430 eldre kvinner. Verket er nylig innkjøpt av Tate Modern. På 90-tallet arbeidet hun i en årrekke med Chris Johnson og andre, og produserte en serie svært synlige performancer, installasjoner og videoer med ungdom fra Oakland i California. Temaene som ble belyst gjennom kunst, massemedier og politisk arbeid, var rasisme og fattigdom blant unge. På 2000-tallet fortsatte Lacy å utforske samfunnsspørsmål på et globalt nivå i produksjoner, installasjoner og videoer.
Lacys performancer finner gjerne sted på offentlige steder, utenfor offisielle kunstinstitusjoner for eksempel på trappa til Los Angeles rådhus (In Mourning and In Rage, 1977) og mer nylig, på en basketbane ved et treningssenter i Oakland (No Blood No Foul, 1996, en del av The Oakland Projects, 1991–2000). I løpet av det siste tiåret har hun produsert performancer for Museo Reina Sofia (Tattooed Skeleton, 2010), Museo Antioquia (Skin of Memory Revisited 2011), Tate Modern (Silver Action, 2013), Manchester Art Gallery (en hyllest til Allan Kaprow for Hans Ulrich Obrists Do It-utstilling i 2013), og Creative Time på Elizabeth A. Sackler Center ved Brooklyn Museum (Between the Door and the Street, 2013). Hennes kommende samarbeid med The Drawing Center vil gi en unik anledning til å oppleve arbeidet hennes i et rom for tradisjonelle kunstutstillinger.
Lacy har vært Guggenheim Fellow og Lila Wallace Arts International Fellow. Hun har dessuten mottatt flere stipender fra USAs National Endowment for the Arts. I løpet av det siste året er det blitt skrevet store artikler om arbeidet hennes i Frieze Magazine og Art In America. Hun var redaktør for den skjellsettende boka Mapping the Terrain (1995). Mange av hennes skrifter er samlet i Leaving Art: Writings on Performance, Politics and Publics, 1974–2007 (Duke University Press 2010). Hun arbeider for tiden med en ny bok, Imperfect Art: Working in Public. Hun er grunnlegger og leder for MFA-programmet i Public Practice ved Otis College of Art and Design i Los Angeles. I 2013 mottok hun sin ph.d. fra Gray’s College of Art ved Robert Gordon University.