Den store kunstjakten

Tekst: Ann-Lisbeth Hemmingsen

I reisefølget var KOROs konservatorer og registrar, som utgjør forvaltningsavdelingen. Målet med turen var ikke bare å gjøre seg kjent med norsk samtidskunst. Like viktig er det å sjekke tilstanden til universitetets store kunstsamling:

– Universitetet har en stor samling med over 100 kunstverk fordelt på 11 ulike kunstprosjekter og de eldste arbeidene er fra slutten av 70-tallet. Samlingen er spennende av flere grunner, ikke minst fordi den forteller noe om hvordan kunsten til de offentlige byggene har utviklet seg gjennom disse tiårene, sier Astri Spiten Grønlie, leder av KOROS forvaltningsseksjon.

Å ankomme universitetsområdet på Ås for første gang, kan faktisk virke overveldende: Store parkanlegg og prangende bygg i jugendstil og kunst over alt – hvis man vet hvor den finnes. 40 års kunsthistorie er plassert i klasserom, kantiner og korridorer.

Men hvem har egentlig ansvar for kunsten i de offentlige rommene, hvem eies den av og hvorfor er det så viktig å ta vare på den?

– Kunst i offentlig rom eies av mange, både private, kommunale og statlige aktører. KOROs samling befinner seg primært i statlige, offentlige bygg som universitet og rettsbygg. Vi skal sikre at flest mulig får oppleve kunst av høy kvalitet i våre felles rom i hele landet, og da er det selvsagt viktig at vi tar godt vare på den, sier Astri Spiten Grønlie.

Å ta godt vare på kunsten i offentlige rom handler imidlertid ikke bare om å sikre at kunsten ikke får skader. Det handler også om å gjøre den tilgjengelig for framtiden, slik at kunsthistorikere, kunstnere og alle kommende generasjoner skal kunne forske i og bli kjent med samlingen. Målet er at den skal være tilgjengelig for folk flest – så lenge som mulig.

I motsetning til i museene, der kunsten som oftest vises i ett bygg, og oppbevares i ett annet, er KOROs kunstsamling spredt over hele Norge. Hvordan kan man på best mulig måte ivareta en samling på 8000 verk som befinner seg både utendørs, innendørs og over hele landet?

– Kunsten er plassert på steder der folk har sitt daglige virke. Dermed blir den over tid utsatt for påkjenninger. Dette er en utfordring, men det gjør også arbeidet vårt spennende, sier Spiten Grønlie. Konservator Caroline Søgaard utdyper:
– Forvaltning blir dermed mer krevende. Det er ikke mulig å stille samme høye krav til bevaring her som i en museums – eller gallerisammenheng.

Derfor er KORO avhengig av å være i kontakt med de stedene som har kunsten hos seg.
– Det beste er å reise dit kunsten er, og å møte dem som omgir seg med verkene til daglig, sier Spiten Grønlie.

Når KORO er ute i felten blir det tydelig hvordan synet på kunst til våre felles offentlige rom har utviklet seg gjennom 40 år. Det er en unik mulighet til å følge kunstens utvikling, både ideologisk, tematisk og teknisk.

Hva er de mest åpenbare utviklingstrekkene?

– Tidligere var det gjerne mange, små verk. Nå tenker man mer helhetlig, gjerne i samspill med arkitektur og eksisterende kunstverk. Dessuten flyttet og endret de statlige virksomhetene mindre på seg før, så kunsten var i større grad knyttet til virksomheten, sier Spiten Grønlie.

Tilbake på Ås. Her er det åpenbart at mye av kunsten står i dialog med både arkitekturen, historien og virksomheten på stedet. Kunsten blir stedsspesifikk i den forstand at den er laget og kuratert med tanke på at den skal vises nettopp her.

– På sitt beste kan den være med på å fylle ut et viktig rammeverk for stedets historie og selvforståelse, sier Spiten Grønlie.

Snart kommer det mer kunst til Campus Ås. Det nyeste byggeprosjektet er Veterinærinstituttet som etter planen skal åpne i 2020. Les mer om dette kunstprosjektet på prosjektsiden.