Ditt kunstverk

– Dette kunstverket gjør meg glad! Det har et nydelig budskap til det bygget det står foran. Og så ser jeg nye detaljer hver gang jeg studerer kunstverket, sier Ane Marte Ringstad, konservator i KORO, om Grass Root Square av Do Ho Suh, som står foran regjeringsbygget R6.

Har du et verk som du passerer på vei til jobb, som er på skolen din, der du spiser lunsj, på arbeidsplassen – eller som du tar en omvei forbi for å se?

Send inn bilde av verket og skriv litt om hvorfor det treffer deg, til Ellen Marie Fodstad på e-post: emf@koro.no.

Vi deler bildene på Facebook, Instagram og koro.no – og til sammen blir de en fortelling om vårt forhold til kunst i offentlige rom.

Under følger bidragene vi har fått:

DS4, Knut Åsdam

Stålgjerdene i Knut Åsdams kunstneriske arbeid er blitt forvandlet til en skulpturell figur, som istedenfor å stenge noen ute, legger til rette for sosialt samspill. Den fysiske og sanselige opplevelsen jeg får av installasjonen er sammensatt. Med første øyekast virker installasjonen enkel, nærmest subtil – med innordnede rektangulære rutenett – men når jeg beveger meg rundt skulpturen, og opplever den tredimensjonalt, får jeg en uforutsigbar fornemmelse. Stålgjerdene er satt på høykant, i ulike vinkler og i en stjerneformet struktur. Dette underfundig kaoset av geometriske figurer, får tankene mine til å fly. Prosjektet har fått tittelen Migrasjon, det reflekterer et moralsk og samfunnsaktuelt tema, nemlig flyktningeproblematikken. Generelt assosierer jeg installasjonen med utsatte samfunnsgrupper, og deres sosiale og økonomiske sårbarhet.

Haakon VII-statuen, Nils Aas

– Det kunstverket jeg er mest knyttet til i Oslos offentlige rom er Nils Aas sin skulptur av Haakon VII på 7. juni-plassen.  Jeg tilbrakte mye tid med besteforeldrene mine i oppveksten. Farmoren min var en flink historieforteller som hadde en spesiell evne til å skildre tiden hun vokste opp i, under krigen. Selv om det var en vanskelig tid var det aldri det hun la vekt på i fortellingene sine, heller magien i det å måtte skape sin egen barndom. Fortellingene var også ivevd verdiene hun var opptatt av – pliktoppfyllelse og generøsitet.
Som for mange av hennes generasjon var kongefamilien viktig og spesielt Haakon VII. Da jeg så denne skulpturen for første gangen var det som fortellingene jeg har vokst opp med stod materialisert foran meg. For meg er denne skulpturen av Kong Haakon som en av farmors fortellinger der ord, som Nils Aas sin bronseskulptur, brukes som virkemiddel for å skildre en situasjon som er mer kompleks enn historiebøkene er i stand til å beskrive.
Fra Mari F. Sundet
Foto: Lars-Erik Hauge

Hodet N. N., Marianne-Heske

Dukkehodet på toppen av Torshovdalen var et av de første offentlige kunstverkene jeg måtte stoppe opp ved etter jeg flyttet til Oslo. Det er synlig på god avstand, men ettersom jeg nærmet meg Hodet ble jeg mer og mer klar over dets massive størrelse og tyngde der det skuer utover dalen og byen nedenfor. De blinde øynene oppleves både truende og beskyttende. Det var en ny erfaring å føle seg så liten ved siden av et dukkehode.
Fra Ella Jahr Nygaard.

Fraktal, Bård Breivik

– Jeg skulle nesten ønske jeg gikk på Institutt for informatikk på Blindern, for da kunne jeg oppleve dette verket hver dag.
Det er som om jeg blir sugd inn i noe som forandrer seg hele tiden, både etter lys og etter årstidene. Midt mellom betong og glass gjør Fraktal og de tre andre verkene i serien dette kalde stedet til en plass man vil være. Lenge.
Takk!
Fra Ellen Marie Fodstad, formidlingsansvarlig i KORO.

Fjell og Sekk, Anna Daniell

Det är Lucia och minus 6 ute. Det är mörkt och jag är på väg till ateljén för att göra färdigt det jag skulle gjort i höst, eller kanske jag skulle kalla det kontoret för det är mest administration och jobb på datorn just nu. Så står den där liksom oansenlig och kvarglömd på marken och påminner om sin existens, en liten fjällrävenblå ryggsäck, på trappan utanför ateljéhuset på Olaf Ryes plass på Grünerløkka. Det slår mig att den har stått här i några år och att den placerades innan den slags ryggsäck blev uniform. Skulpturen har blivit sinnebilden på mötet mellan stad och natur, med ryggsäcken som ursymbolen på det urbana, hippa, i möte med stenen hämtad från Norges högsta topp Galdhøpiggen. Jag går vidare i kylan, datorn i min ryggsäck har blivit till en sten, miljoner av år gammal, det blir en annan dag idag.
Fra Ebba Moi.

Skulpturene «Fjell» og «Sekk» er laget av kunstner Anna Daniell, på oppdrag for Kulturetaten i Oslo kommune. Den ene skulpturen er en naturstein fra Galdhøpiggen, som er plassert på sokkel i bakgården til bygget på Olaf Ryes plass 2. Steinen veier 1800 kilo og er 1,3 meter høy. Den andre skulpturen er en liten fjellsekk støpt i bronse, som inneholder en stein fra toppen av fjellet. Bronsesekken er plassert på trappen ved inngangspartiet til bygningen. I mange kulturer blir hellige skulpturer plassert på toppen av fjell og åser, men her har Daniell gjort det motsatte: Hentet fjellet ned til byen.

Bronseulver av Dyre Vaa

– Min favoritt er Ila-trappen i Oslo, hvor bronseulvene til Dyre Vaa tålmodig venter på at ragnarok skal treffe Alexander Kielland plass. Trappen i nyklassisistisk stil ble designet for å komplementere et av byens fineste kommunale boligkomplekser og da statuene ble avduket i 1930 samlet begivenheten rundt 25.000 mennesker (sic!) til en folkelig «illuminasjonsfest». Dette er en liten kontrast til i dag, hvor herr og fru Fenris har fått den esoteriske gleden av å ligge bak Oslos travleste busstopp, der den mest markante belysningen kommer fra bilene som raser nedover Uelandsgate.
Fra Marthe A Andersen

Takmaleri av Ole Jørgen Ness

– Jeg liker dette verket til Ole Jørgen Ness på Nydalen T-banestasjon. Når man tar rulletrappen opp fra perrongen åpenbarer det seg litt etter litt og dekker etter hvert hele taket.
Det er som en slags himmel eller en annen verden, jeg synes det er helt underbart og får lyst til å ta t-banen til Nydalen oftere…
Signe M Andersen

Takmaleriet til Ole Jørgen Ness i Nydalen T-banestasjon i Oslo, får man ikke oppleve i sin helhet i mer enn et par sekunder – mens man føres ned eller opp rulletrappen. Nede fra den underjordiske perrongen er bare en brøkdel av bildet synlig, og står man på toppen av trappen blir vinkelen veldig spiss. det beste perspektivet for å se verket er midtveis i den rullende rulletrappen. God tur!

Port til Møhlenpris oppveksttun, Bjørn-Kowalski Hansen

– Jeg er kunstnerisk konsulent ved Møhlenpris oppveksttun i Bergen.
Bjørn-Kowalski Hansen har laget en fantastisk smijernsport, som er formet som en graf over nedbørsmengdene hvert år fra skolen var ny i 1912 til den gjenåpnet som rehabilitert i 2017.
Over grafen er det to paraplyer.
Jeg setter pris på hvordan Bjørn-Kowalski Hansen bruker elementer fra nærmiljøet, sammen med humor, i sine kunstprosjekter.
Denne porten synes jeg er både vakker, morsom og forteller en historie.
Kirsten Mørck

Dikt på t-banen

– De korte diktene som er plassert rundt omkring på t-banestasjoner og t-banene, gir en frisk pust til de reisende. Et innblikk i en annen tid, et annet sted, en annen følelse kan gi «gamle» tanker et nødvendig påfyll, ny innsikt eller bare en fin opplevelse.
Fra Hilde Tveten

Grass Roots Square, Do Ho Suh

– Jeg er veldig glad i «Grass Roots Square» som står foran Helsedepartementet, skriver Mina Gerhardsen.
– Den er fantastisk utført, med en detaljrikdom som gjør at jeg ikke blir ferdig med å se. Symbolkraften er så sterk, med folket som presser seg opp fra undertrykkelsen. Det ligger også så fint i byrommet, der det bruker «bylandskapet» og samtidig er litt for seg selv, slik at det nettopp blir plass og rom til å se og tenke på hva det viser.
Jeg er der innimellom med ungene, som synes kunstverket er morsomt å se på og gøyal å klatre på, så det er noe for alle her.

Det er kunstneren Do Ho Suh fra Sør-Korea som står bak «Grass Roots Square». Det er plassert under og mellom hellene på den åpne plassen foran Teatergata 9, som huser Helse- og omsorgsdepartementet (Norge) og Landbruks- og matdepartementet (Norge), og inkluderer et tre som kaster skygge over plassen på varme sommerdager. Det som på avstand kan se ut som felt av gress mellom hellene, viser seg å være flere titusen små, grønnpatinerte bronsefigurer. Skulpturene, som er 7–15 centimeter høye, finnes i fire hundre ulike varianter.

Cerebellum, Christian Sunde

Denne skulpturen går jeg forbi hver dag til og fra jobb. Den er egentlig 1 av 7 skulpturer plassert i Langgata i Sandnes, som en del av et kunstprosjekt i anledning at det ble lagt nytt gatedekke i gaten.
Hver skulptur består av et abstrahert menneskelignende hode i pleksiglass, som er plassert helt øverst på en svart stilklignende søyle. Hodene har integrert lys i hvitt og rødt – som styres av bevegelsessensorer.
Dette gjør at skulpturen «lever» og endrer seg etter hvilken tid på døgnet en passerer dem – om det er sol eller mørke.
Jeg synes skulpturene er svært vakre og underfundige – og jeg ser noe nytt i de hver dag.
Janne Weisser

Fuglen, Arnold Haukeland

Fuglen av Arnold Haukeland står foran det konkave Storebrand-bygget i Ruseløkkveien i Vika. Først etter mange år forstår jeg hvilket genialt verk denne skulpturen er. Abstrakt kunst tar ofte tid å forstå og å verdsette.

Det må være utformingen av, dimensjonene på og vinklene mellom flatene, i tillegg til samspillet med bygget bak som gjør Fuglen så flott og levende og til en stor opplevelse.

Nå mangler det bare et skilt, jeg har tidligere sendt mail til Storebrands eiendomssjef uten at det har skjedd noe, men det finnes kanskje en ansvarlig person for Storebrands kunstsamling?

Fra Richard Furuholmen

Tiger, Elena Engelsen

Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson utga i 1870 Sidste sang. Der beskrev han den farlige storbyen, symbolisert ved den lumske og farlige tigeren. Oslo fikk navnet «Tigerstaden».
I dag passerer tusenvis av mennesker en fantastisk tiger på Jernbanetorget, laget av den begavede kunstneren Elena Engelsen. Dyret kan se fryktinngydende ut, men barn kravler rundt på skulpturen, klapper den og føler seg modige og stolte. Vi andre kan se på det overdimensjonerte dyret og tolke det som man vil. Kanskje tenke at det man går rundt og frykter og tror er farlig, sannsynligvis ikke er så farlig likevel? I alle fall tenker jeg at tigeren symboliserer noe som er farlig for meg, – en fare som jeg overdriver eller kanskje bare innbiller meg. De tigrene jeg kommer til å møte her i Norge, er nemlig like harmløse som denne. På samme måte er de fleste av mine bekymringer overdimensjonerte eller ikke reelle, og derfor ufarlige som Engelstads tiger. Og Tigerstaden Oslo er vel en av de tryggeste storbyene man kan bo i eller besøke.
Takk for fin skulptur, som jeg hilser på svært ofte.
Fra Marit Hoem Kvam

Den siste alke (1971) av Marius Heyerdahl

Denne skulpturen eksisterer ikke lengre (så vidt jeg vet) og var absolutt ikke en utsmykking, men veldig offentlig og synlig og virkningsfull. Det var en stor, svart fugl formet av diverse materialer rundt en campingvogn og var et politisk protestverk som synliggjorde forurensingen av havet. Jeg var et veldig lite barn da den var plassert diverse steder i Oslo, men den har gjort uutslettelig inntrykk og jeg tenker ofte at Marius Heyerdahls kunstnerskap burde trekkes mer frem, skriver Elise Storsveen.

Litt graving i arkivene forteller oss at Marius Heyerdahl skrev et eget kunstmanifest der han diskuterte den moderne kunstens samfunnsrolle, og han var en av Norges første aktive miljøvernforkjempere. «Den siste alke» fra 1971 var en alkefugl bygd over en campingvogn, og Heyerdahl reiste med denne gjennom sentrale industristrøk i Europa – som en protestaksjon mot forurensing av havet. Heyerdahls eksperiment møtte etter sigende lite velvilje blant kunstkritikerne, men bidro til å utvide synet på kunstnerens rolle i samfunnet.

Neve med rose, Ola Enstad

– Denne skulpturen får meg til å tenke på kraften og gleden i å bryte barrierer som hindrer vår frie utfoldelse, skriver Trygve Sletteberg.

Skulpturen heter Neve med rose og er av kunstneren Ola Enstad. Den ble satt opp Lilletorget på Vaterland i 1991, men skulle egentlig ha sett dagens lys en god del år tidligere. Skulpturen ble bestilt tidlig i 1980-årene av Asker kommune med tanke på plassering ved kommunesenteret, men hånden med en rose ble oppfattet som et politisk symbol, og skulpturen ble avbestilt. Verket ble dermed først realisert da Fellesforbundet bestilte det til sitt 100-årsjubileum.

Fellesskap, Nico Widerberg

– Det er en glede hver dag å passere den – skulpturen Fellesskap av Nico Widerberg i Bjørvika. Jeg triller sykkelen forbi for igjen å se hvor vakker den er. De store menneskefigurene speiles i den blanke marmoren. Hevet over oss lar de oss ane noe mer og bestandig, en horisont utover vårt daglig strev på jobb i dag som i går som i morgen. Hilsen Åshild Johnsen

Sju år, Tor Vaa

– Sju år er den vakre, lille bronsegutten, utført av Tor Vaa og reist av Oslo kommune i 1963. Han står på en liten gressplen ved siden av Bakkekroen og skuer utover Smestadkrysset. Når jeg passerer ham hver morgen på vei til jobb, tenker jeg at han har fått sin utsikt vesentlig endret siden han kom til Smestad på 1960-tallet. Da var trafikken mye mindre, Smestad var «på landet», og han kikket ned på en mye fredeligere vei enn dagens trafikknutepunkt. Den lille gutten gir meg nostalgiske minner om en litt annen tid. Jeg tror mange går rett forbi uten å se ham, der han står inntil busker og trær, skriver Hilde Bjørhovde.

This is it, Gardar Eide Einarson

– Jeg har i mange år vært fascinert av lysskiltet «THIS IS IT» på taket til Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg synes skiltet har en veldig kul utforming, og kombinert med tekstinnholdet gir det alltid en slående, fastsettende opplevelse å se det. Det er dette det handler om, liksom. Eller det er her det skjer. Eller bare et rop om, eller krav på, å bli sett. At skiltet er en installasjon laget av den kjente kunstneren Gardar Eide Einarsson, og er hentet/inspirert fra (planene om) Michael Jacksons siste turné, visste jeg ikke før etter at jeg hadde tatt bilde av det. Men det sier kanskje noe om at god og slående kunst som regel ikke er tilfeldig. Installasjonen traff meg sterkt eller ga en god følelse hver gang jeg gikk forbi selv om jeg ikke ante noe om den «kunstneriske tyngden» i den, skriver Åsmund Lahaug.

Kubikk, Michael Johansson

– Jeg setter pris på kunst som er offentlig, og synes at blant annet installasjonen som står i rundkjøringen ved avkjørselen til Sydhavna i Oslo er både morsom, innholdsrik og fargerik, skriver Morten Brundtland.

Det er den svenske kunstneren Michael Johansson som står bak installasjonen som er plassert midt i rundkjøringen på lokket over Mosseveien, ved Sydhavna.
Johansson er kjent for å bruke hverdagslige gjenstander i arbeidene sine, og dette kunstverket er utformet med konteinere i topp og bunn – og mellom disse er det blant annet plassert både en liten plastjolle, en bøye, en blåse, et trafikkskilt og flere bildekk. Gjenstandene ble valgt ut av Oslo Havn KF og Statens Vegvesen, som også har betalt for kunstverket.
Navn på kunstverket ble avgjort etter forslag fra publikum.

Grisehodetroll, Christine Aspelund

– På tur i Sandefjord traff vi på denne karen her. Ble i sprudlende godt humør av frodigheten og det uhøytidelige ved skulpturen. Deilig avveksling til de skulpturer vi som oftest møter i det offentlige rom. Linselusen i bakgrunnen er min mann – sikkert inspirert av skulpturen til et lite «stunt».
Glad hilsen fra Randi Sæther Olsen, Karmøy

Vindfruen, Ole Sjølie

Ida Have har valgt Vindfruen (1995) av Ole Sjølie:

– Følger hun med på de som sykler til svømmehallen? Snur hun seg etter dem som som jogger forbi? Eller kanskje hun ser på festivaldeltakerene som hopper i takt med musikken? Denne skulpturen ser ut til å være i farta. Perfekt i en aktiv park som Tøyenparken.

Fluene, Berit Soot Kløvig

Av Lars Mørch Finborud:
– Fra oppveksten i Oslo husker jeg å sitte fastspent bak i Toyotaen med broren min og telle trafikklys, trær og syklister. Men hver gang vi passerte Ullevål Sykehus og nærmet oss Geitmyra Skolehage på Ring 2, avbrøt vi leken og vi gjorde oss klare for å nyte de to-tre sekundene vi kunne vende blikket mot den giga blå fluen som stod blant frukttrærne i skolehagens hjørne; så forbløffende og merkverdig at det var plassert en stor blå flue midt i byen vår! Det var først i 2013, da jeg gjorde research til utstillingen «POP ETC» på Høvikodden, hvor vi trakk frem flere verk av kunstneren Berit Soot Kløvig (1920-1975), at jeg fant ut at dette var et av hennes kunstverk. Soot Kløvigs«Fluene» fra 1972 fungerer som en ledestjerne inn mot kunstens verden for barn og voksne, og utvider erfaringen av hva et kunstverk kan være, på en avslappet og leken måte.

Sfæren, Viel Bjerkeset Andersen

Mille Astrup Rønning velger verket Sfæren av Viel Bjerkeset Andersen. Verket er i en tunnelrundkjøring i Bragernestunnelen, ved Drammen sentrum.

– Jeg synes dette er en fin overraskelse i tunnelen. Den er stor og fungerer som del av rundkjøring inne i tunnelen og er et estetisk vakkert, overraskende og varmt prosjekt som alltid bidrar til gode samtaler eller tanker. Sfæren fremstår som varm. Lyset er varmt og materialiteten oppleves som myk. Jeg vil si det fremkaller gode sanseopplevelser og har dessuten en beroligende effekt. Jeg liker punktet den står på.

Verket er blitt et slags landemerke for Drammen, på tross av at det befinner seg inne i en tunnel.

Den lekende linje, Britt Bøhme / Laila Aas Birkeland

– Dette verket var en av de første utsmykningene jeg virkelig la merke til da jeg flytta til Bergen, denne krusedullen som bare lener seg inntil Høyteknologisenteret og sier: jeg er kunst, her er jeg, jeg tar den plassen jeg skal ta.… Jeg påstår ikke at liker den hele tiden, men jeg liker alltid å se den når jeg går eller kjører forbi. Det er noe uimotståelig i måten den bryter med de monotone glass- og stålbyggene rundt, samtidig som den er laget med de samme materialene og i de samme fargene. Den bare er der uten å gjøre mye utav seg, og det er akkurat nok.
Fra Gabriel Johann Kvendseth.

Påfugl, Carl Nesjar

– Fontenen ved Nasjonalteateret. Der vi alle møttes for å gå på kino/Lucky lips eller hva vi nå drev med. Tenk så mange av oss som har stått der med svette håndflater for å møte en søt og kvisete fyr, sier Kine Krohg.

Fontenen «Påfugl» på Johanne Dybwads plass i Oslo er designet av Carl Nesjar, og ble gitt i gave til byen i 1989.

Stegosaurus av Ola Enstad – og egget på Rathkes plass 

– I 1977 vant Ola Enstad en konkurranse i regi av Norsk Kulturråd med en skulptur som liknet en stegosaurus og også fungerte et klatrestativ for barn. Den underfundige lekekameraten ble plassert på Rathkes plass på Grünerløkka, men en underskriftskampanje fra beboere som mente den var stygg og farlig for barn, førte den opp i Torshovdalen. Der møtte jeg den som barn. Og likte den, og klatret på den under den åpne himmelen tett på siloen og Sinsenkrysset. Men også der samlet enkelte fryktsomme eller forargete naboer seg mot Stegoen, som ble ramponert nattestid og etter hvert sendt til Avdelingen for utstøtt kunst ved Fylkesgalleriet i Sogn og Fjordane. Der ble den plassert i elva Jølster, og råtnet på rot i løpet av ni år. Til sist ble den kastet på fyllinga der. Flere initiativer har vært tatt for at skulpturen skal gjenopprettes.

Sildefiske, Rolf Nesch

– Hvis jeg skal velge ett kunstverk i det offentlige rom som betyr noe spesielt for meg, må det bli Sildefiske av Rolf Nesch. Det er et kjempemessig materialbilde på 11×3 meter og henger i vestibylen i Indekshuset på Solli plass i Oslo. Det er satt sammen av forskjellige objekter som trebiter, netting, spiker, glass, metallplater, stein og ståltråd – en nyskapende arbeidsform Nesch fant frem til mot slutten av 30-tallet. Sildefiske er et av de aller fineste monumentalarbeidene fra etterkrigstiden, og for egen del oppdaget jeg det som kunsthistoriestudent og stikker stadig innom når anledningen byr seg.

She Lies/Hun ligger, Monica Bonvicini

– Jeg velger meg et av de åtte flotte kunstprosjektene her i Operaen , nemlig Monica Bonvicinis She Lies eller på norsk; Hun ligger. Jeg passerer dette kunstverket hver eneste dag til og fra jobb – og nyter hvert møte vi har. Skulpturen i vannet, sammen med det vakre operabygget, gjør at jeg daglig gleder meg litt ekstra til å gå til jobben. Strekket rundt «nebbet» på operabygget er en flott estetisk opplevelse, gir ro i sinn og har en vær-nærhet til elementene. Her stilner byens larm, og naturlyder slipper til. Skulpturen er et 16 meter høyt «isfjell» i materialene stål og speilende glass. Helt stille ligger hun der og følger rolig strømmene i sjøen rundt og rundt sin egen akse i evig bevegelse. Dette gjør at skulpturen viser den seg i ny drakt fra minutt til minutt. Skulpturen er en tredimensjonal versjon av isfjellet i Caspar David Friedrichs Das Eismeer fra 1823-24.
Monica Bonvicini har beskrevet She Lies, eller da Hun ligger, som en konstruert ruin av en modernistisk fasade og at den også kan gi assosiasjon til en skrotet glassfasade som er dumpet i sjøen. Med andre ord er dette et kunstverk som takk og lov ikke har et entydig svar på sin eksistens. I tillegg må dette være et av landets mest fotograferte kunstverk, og av de cirka 1,7 millioner som oppsøker operabygget i løpet av ett år, går de fleste videre med nettopp «She Lies» liggende i bildebanken på mobilen sin. Monica Bonvicinis forslag vant den internasjonale konkurransen i 2007, men det tok flere år å lage skulpturen – før den den ble trukket fra verftet i Horten og inn fjorden til Bjørvika høsten 2009.
Fra Eva Gran, leder for omvisningsprogram i formidlingsavdelingen i Den Norske Opera & Ballett. Foto: Ole-Morten Vestby

Runebommehammeren, Iver Jåks

– Første gang jeg så Runebommehammeren av Iver Jåks (1932-2007) i et skogsterreng ved Samisk videregående skole i Karasjok, tenkte jeg – med mitt vestlige begrepsapparat – at her har de en Picasso i skolegården. Verkets storhet var slående, og naturens gang hadde fått prege det, i tråd med Jåks` egne tanker naturens organiske rolle i kunsten (han ville for eksempel ikke at verkene skulle konserveres fordi det «stoppet» naturens gang). I forbindelse med skolens utvidelse ble skulpturen i 2015 flyttet, og prosessen med integreringen i naturen startet på ny.

På årets store kunstbegivenhet Documenta 14 i Kassel og Athen, deltar Iver Jåks med flere verk sammen med andre samiske kunstnere fra KOROs samling. Den økende deltagelsen av urfolkkunstnere i den globale kunstsirkulasjonen, kan signalisere at det nå er kommet en tid for en åpnere kunstverden der konvensjonelle praksiser erstattes av mer mangfoldige og komplekse sett av diskurser. Risikoen er at dette økende fokuset, paradoksalt nok, reduserer denne kunsten til etnisk eller snarere eksotisk staffasje. Utfordres for eksempel det faktum at selve vilkårene for aksept fortsatt defineres av en vestlig diskurs?
Hva slags kunnskap kreves for å lese og oppleve urfolks kunst?

Runebommehammeren er etter min mening eksempel på et kunstverk som transenderer den kulturelle konteksten samtidig som den insisterer på dyp kunnskap om samiske filosofiske og historiske tradisjoner. Det betyr at å lese dette verket forutsetter en spesifikk kulturell kompetanse (utover mine Picasso-referanser). Det blir spennende å se om Documenta 14-kurator Adam Szymczyks sterke grep ved å innlemme en betydelig andel urfolkskunst i utstillingen, ledsages av en sensibilitet som anerkjenner den urfolkskunnskapen verkene omkranses av.
Trude Schjelderup Iversen, seniorkurator i KORO.

Metafoil, Pae White

– Jeg husker nesten alt fra første gang jeg var i operaen. Jeg var seks år, og vi så balletten Askepott. Jeg husker hva Askepott hadde på seg, hvordan scenen så ut, hva vi gjorde – og det rare er at jeg husker det nesten bedre enn forestillinger jeg har sett etterpå. Det må ha vært første gang jeg så sceneteppet også, og det er kanskje det fineste kunstverket jeg vet om. Det lyser sånn. Det er laget av et krøllet papir, som ble gjort om til et vevd teppe. Det må ha tatt utrolig lang tid og mye arbeid, men det er verdt det – for det brukes jo før nesten alle forestillingene i operaen, sier Tindra (9 år).

Hyllest til Røsshue, Makoto Fujiwara

A walk is on the ground, passing by, moving through life. A sculpture is still a stopping place, skrev Richard Long i 1981.

Og slik er det, vi tar ofte reisen ut til Kirkøya på Hvaler og går ut til Røsshue. Kunstverket er et sted, laget av og i landskapet, et nedlagt steinbrudd ut mot havet. Her raster vi, svømmer og lager mat på stormkjøkken. Vi rydder etter oss, koster plassgulvet som om stedet skulle vært vårt eget kjøkken hjemme.

Møbius, Aase Texmon Rygh 

– Jeg liker å tenke at dette er min egen hemmelige skulptur i det offentlig rom. Jeg tror ikke det er så mange som har lagt merke til at det faktisk finnes en Møbius (2003) av Aase Texmon Rygh ved NAV i Thorvald Meyersgate. Og siden Nasjonalmuseet har en Møbius-utstilling på Norges-vandring nå, hvor det er lov å ta på kunstverkene, er det på sin plass å turne litt i min egen Møbius nedi gata, sier Eva Amine Wold Engeset, kommunikasjonsrådgiver i Nasjonalmuseet.

Uten tittel (maleri), Alf Salo

– Jeg tror jeg velger Alf Salos maleri i Nord-Troms tingrett. Jeg ser det nesten aldri, men tenker mye på det. Det har gjort inntrykk på meg, sier Charis Gullickson.
Alf Salo maler innenfor en abstrakt tradisjon, og formspråket underbygges av fargevalget i maleriet – som er holdt i røde og brunlige nyanser. Forholdet mellom form og farge gjør at bildet gir inntrykk av å være i bevegelse.

Untuned Bell, AK Dolven

– Det er et verk jeg liker veldig godt, som jeg ofte tenker på når jeg er på Tullinløkka, nemlig Untuned Bell av AK Dolven. Men det var jo temporært – og er ikke der lenger. Det er mye jeg liker ved verket, alt fra at en ustemt klokke kom til heder og verdighet igjen, og at publikum kunne tråkke på en pedal og høre klokken spille, til at Rådhusklokkene spilte et eget verk der den ustemte klokken også var med fra sin nye plassering. Men mest av alt liker jeg historien om hvordan det ble bestemt akkurat hvor klokken skulle henge; da det var snø på plassen, så man tydelig spor av hvor folk pleide å gå. Der stiene møttes, ble klokken plassert, forteller Lise Wulff.

Utkast, Kåre Groven

Hva er det med utsmykkinger i det offentlige rom, som besnærer sånn? Av alle de tusenvis av kunstverk i offentlige rom som jeg må velge blant, er det Kåre Grovens enkle ”Utkast”, fra 1987 som jeg husker først. Som jeg først ble bevisst da noen av barndommens søndagsturer gikk til Fornebu, for å spise softis og se på flyene. Utkast. En enkel figur, med en karakteristisk og flat silhuett, er i ferd med å kaste ut et papirfly. En passende skulptur for en hovedflyplass, opprinnelig Fornebu, senere flyttet til Gardermoen i 1998. Av alle så slår den meg som en meget vellykket utsmykking, fordi den treffer meg med sin umiddelbarhet. Sett fra riktig vinkel og avstand kan det i et kreativt øyeblikk virke som om de ordentlige flyene som tar av og lander i bakgrunnen, også har blitt kastet ut av figuren med papirflyet. Skulpturen settes inn i en tradisjon med allegoriske figurer og representerer reise, fly og lek. Skulpturens folkelige og humoristiske formspråk appellerer sannsynligvis til de fleste. Selv om kunsthistorikeren i meg vil trekke linjene fra Boccioni og Haukeland, til Oldenburg og Harris… vil barnet i meg alltid smile og tenke tilbake til den frihetsfølelsen av å se flyene lette mens softisen smelter ugjenkallelig nedover armen. Fra Ulrikke Thea Berg

Candelaskall, Felix Candela

– «Bananskallet» i Frognerparken var et yndet klatrestativ for oss som vokste opp i Oslo sentrum på 70- og 80-tallet. Plutselig forsvant det, men hver gang jeg befinner meg i området bak Herregårdskroen velter barndomsminnene frem. Skulpturen kom opp i en samtale rundt lunsjbordet for noen år siden. Vi snakket om hvordan barn forholder seg til kunst i offentlige rom. Egentlig var ikke «bananskallet» et kunstverk; den spansk-mexikanske arkitekten Felix Candela som er særlig kjent for sine raffinerte skallkonstruksjoner i armert betong (såkalte «Candelaskall»), tegnet det dobbeltkrumme betongskallet til hagebruksutstillingen Form og Flora i Frognerparken i 1965. Den spesielle konstruksjonen er også benyttet på kinoen i Tromsø og i en rekke byggverk i Mexico. Dessverre ble «bananskallet» vanskjøttet av Oslo kommune, og det ble fjernet (og destruert?) i 1993, forteller Nora Ceciliedatter Nerdrum, kurator i KORO.

Stimen – på vei mot dypet, Ola Enstad

– Skulpturen befinner seg innerst inne i en litt beskjeden gang. Den er derfor ikke lett å få øye på før man plutselig står under den. Kunstverket består av en stim på 18 svevende, gulbrune og glassaktige figurer. De er hengt opp på stålwire som videre er festet mot veggen. På grunn av de stramme ståltrådene dannes det en skråstilt diagonal linje slik at det ser ut som at figurene svømmer nedover i et dyp. I likhet med en faktisk stim er dykkerne samstemte og lar seg ikke forstyrre av noe. Kunstneren virker å ha vært opptatt av et del og helhetsforhold hvor alle dykkerne sammen utgjør en helhet, men hvor de også kan skille seg ut ved forskjellige fargenyanser og bevegelser. Hans del og helhetsforhold og måten han bruker rommet for å skape dybde og kontraster til hans verk på, gir flere interessante tolkninger, skriver Marion Carstensen Olsen, bachelorstudent i kunsthistorie ved UiT Norges arktiske universitet om «Stimen – på vei mot dypet» av Ola Enstad, som man kan se i C-fløyen på Fakultet for humaniora, samfunnsvitskap og lærarutdanning ved UiT.

Liten Háldi, Iver Jåks

– Iver Jåks’ miniatyrskulptur Liten Háldi er fantasieggende. Det samiske ordet háldi viser til et åndelig vesen, kanskje en skytsånd. Háldi er fremstilt på reise i en båt. Samtidig er skulpturen sterkt abstrahert. Den forteller om et møte mellom to former, mellom en glatt og en ru overflate, mellom to materialer, to farger, to teksturer. Reisen går i konkret forstand over vann eller is – eller den henspiller metaforisk på alt levende. Den virkningsfulle speilingen tilfører andre dimensjoner i møtet mellom fysisk reelle og virtuelle rom. Det er en monumental komposisjon – de små dimensjonene uaktet – en hyllest til kunst, materie, sanselighet, ånd og liv, forteller Svein Aamold, professor i kunsthistorie, UiT Norges arktiske universitet.

Historja, Britta Marakatt-Labba

– Britta Marakatt-Labbas broderifrise slynger seg elegant langs den buede veggen i Solhallen. Presise sting formidler mangefasetterte scener fra samisk historie, mytologi og hverdagsliv på det 24 meter lange lin-kledet. Både verkets størrelse, detaljrikdom og det tidkrevende arbeidet som ligger bak, er av imponerende skala. Likevel virker verket aldri dominerende. Samisk historie har aldri tatt opp stor plass i de nasjonalstatlige historiefortellingene, slik heller ikke broderiet som kunstform har opptatt stor plass i kunsthistoriebøkene. Maleri, og særlig storskala historiemaleri, har vært i toppen av sjangerhierarkiet det meste av tiden. På lavmælt vis påpeker og utfordrer Marakatt-Labba ulike lag av dominerende strukturer, i et verk som har vært en viktig daglig påminning for mitt eget arbeid som kunsthistoriker ved UiT, skriver Monica Grini, førsteamanuensis i kunsthistorie på UiT, Norges arktiske universitet.

God dag (“Moskus”), Makoto Fujiwara

– Skulpturen God dag («Moskus») står i ytterkanten av campus, i grensesonen mellom fjellbjørk, lyng og ryper og det stramme universitetslandskapet. Steinblokka av larvikitt er tung og organisk og har hode og kropp som skifter etter hvor vi ser den fra. Også den blankpolerte, bølgende overflaten skifter etter forandringer i været og gir oss en daglig status som forsvarer skulpturens tittel. Plassert på en liten høyde ved en av hovedankomstene til campus synes sk…ulpturen som skapt for dette stedet – ja, som noe naturgitt og bestandig. God dag (“Moskus”) ble imidlertid laget for et helt annet sted og formål. Det er den japanske kunstneren Makoto Fujiwara som har hugget og glattpolert steinen, som først ble plassert i kulturlandskap Åkersvika utenfor Hamar i forbindelse med OL i 1994. Ti år senere ble skulpturen flyttet til Tromsø og bidrar her til en campus-identitet i grensesonen mellom natur og kultur, mellom det stedegne og det importerte, forteller Elin Haugdal, førsteamanuensis i kunsthistorie på UiT Norges arkitiske universitet.

A dream itself is but a shadow, Ida Lorentzen

– Nesten på toppen av en lang trapp, i en travel del av Teorifagbygget, gir Ida Lorentzens maleri «A dream itself is but a shadow» forbipasserende muligheten til å ta en pause, enten det er fysisk eller mentalt, kort eller lenge. Det avbildede interiøret visualiserer tid som står stille og utfordrer vår oppfatning av rom. Tomheten virker både forstyrrende og beroligende – hva er dette rommet, hva er det i dette rommet?
Hege Olaussen, universitetslektor i kunsthistorie, Universitetet i Tromsø.

Fellesskap, Nico Widerberg

– Stolte og uberørte. Skulpturene i gatestubben mellom Operaen og Dronning Eufemias gate tar surt vårregn, trafikkstøy og byggearbeider med stoisk ro. Det fikk jeg også lyst til å gjøre, sier Åsne Hjukse.

Skulpturene «Fellesskap» av Nico Widerberg står i området som har fått navnet Akerselvallmenningen. Hver av de fem skulpturene er opp til 1500 kilo tunge og to meter høye. De står på ni plater av larvikitt, som danner et 10 X 3 meter stort gulv og skal speile himmelen.

Den 7. juni 1905 , Dan Wolgers

– Disse sommerfuglene møter meg på vei inn i Norge etter bilreise over Svinesund. De er satt lett på snei som store svermer over Tollstasjonsbyggene ved Statlig kontrollområde, Svinesund. Sommerfuglene er laget av den svenske kunstneren Dan Wolgers, og vingene består av omrisset av Norge og Sverige som elegant danner en sommerfugl i glade friske farger med de to landenes veinett som mønster. Det skal være ca. 2500 sommerfugler utført i anodisert aluminium.

Velkommen hjem.

Havfrue, Honnørbrygga

– Oslos egen lille havfrue er akkurat så skjult at hun får være i fred bortsett fra sånne som meg som kommer og hilser på og slår av en prat litt innimellom. Hun fryser alltid litt, men akkurat i dag skinner vårsolen varmt, og hun kaster skygge så hun blir bittelitt større. Hun har gjemt seg bort på Honnørbrygga, men smiler nok inni seg hvis det er flere som leter litt for å bli bedre kjent med henne, forteller Kirsti Svenning.

Det skal være observert en liten havfrue på vestsiden av Rådhuset også, på Kronprinsesse Märthas plass. Kanskje det er flere? Kjenner du historien til den mystiske havfruen – og hvem som har laget den?

Large Arch, Henry Moore

– Jeg bare liker den, sier Emil (6 år) om skulpturen Large Arch av Henry Moore på Huk.

Stolpersteine, Gunter Demnig

– Snublesteinene ble laget som et minne over jødiske ofre under Andre verdenskrig, men står også som en påminnelse om alle som blir forfulgt om det er for deres religion, legning eller hudfarge. Steinene er diskret, men spredd over hele byen. Man legger merke til dem overalt som en stadig påminnelse om urettferdighet, sier Kari Ane Golf.

Den tyske kunstneren Gunter Demnig ønsket å synliggjøre nazismens ofre og stedene de levde før de ble drept. Siden 1993 har Demnig lagt ned 48 000 små minneplater på fortau i 18 europeiske land, gjennom prosjektet Stolpersteine.

Myth (Sphinx) – Kate Moss, Marc Quinn

– Jeg liker henne fordi hun er myk!
sier Lærke (6) om sitt favorittkunstverk i Oslo.
– Eller egentlig liker jeg aller best hun damen som har knørvet et papir og laget det til teppe foran scenen på Operaen, men der er det vanskelig å ta bilde.

Dykkar skulptur, Ola Enstad

– Jeg liker dette kunstverket godt fordi det får fram smilet. Dykkere er i et svært trafikkert område, og det er litt grått og trist her – men man blir glad av å se dem. De minner en om at livet består av mange ting. Og så er de plassert på en slik måte at man blir overrasket over å treffe dem, sier Anne Cathrine Berger.

Ola Enstads «Dykkar skulptur» består av seks stiliserte dykkere i naturlig størrelse i stupesvev over Akerselva ved Vaterlandsparken. Tittelen… viser til at dette på den ene siden er en dykkerskulptur, men også deres (nynorsk dykkar), altså vår skulptur, der den befinner seg i det offentlige rom.

Veggmaleri av Pastel/Francisco Diaz

– Veggmaleriene på Tøyen er noe av det fineste med å bo her. Dette lyser opp selv en grå dag, og er derfor min favoritt! Kunstneren Pastel (Francisco Diaz) har laget dette som en hyllest til Botanisk hage som er like ved, og til mangfoldet i bydelen. Det gjør meg like glad hver gang jeg ser det, sier Helene Bye.
Veggmaleriet kan sees i Ringgata ved Tøyen t-banestasjon.

Lying low/male nude, Christine Aspelund

– Jeg fikk en spontan følelse da jeg møtte kunstverket. Han var naken, stille. Samtidig som det var litt liv i ham. Det minnet meg om min egen dødelighet.
Fra Esben A. Nilssen.

Skulpturen ligger ved inngangspartiet til Høgskolen i Oslo og Akershus, i Pilestredet 32.

Air av Arne Haukeland

– Hver morgen når jeg går av trikken på holdeplassen Universitetet Blindern og skuer nedover, blir jeg like slått av hvilken storslagen portal det er inn til Blindern. Omgitt av bygninger fylt av kunnskap, en stor åpen plass og så nedover alleen mot Frederikkeplassen og der ser jeg et glimt av Air av Arnold Haukeland. Etter hvert som jeg går nedover endrer den seg, den strekker seg mot himmelen og dagslyset speiler seg i den. Og så er jeg så heldig å ha utsikt til Air fra kontorvinduet mitt. Derfra skuer jeg utover Frederikkeplassen og ser på Air for å koble av eller hente inspirasjon. Haukeland selv sa om skulpturen: På en måte låner jeg lyset fra solen og kaster det via skulpturene tilbake til menneskene, forteller Elisabeth H. Todal.

Gustav Vigelands drager på Nordraaks plass

– Vigelands drager på Nordraaks plass er den første kunsten jeg husker. Moren min jobbet like ved da jeg var liten, og hver dag kjørte pappa oss ned til Nordraaks plass for å hente henne etter jobb. Fra der jeg satt i bilen og ventet så jeg rett opp på disse dragene, eller løvene – jeg var aldri helt enig med meg selv hva de egentlig var – og forestilte meg at de var levende. Jeg syntes de var litt skumle, men når du vokter skatter eller prinsesser eller noe annet dyrebart må du jo være litt fryktinngytende. Innsendt av Christine Forsetlund Solbakken.