Diskriminering og maktovergrep sto sentralt i performancekunstneren Suzanne Lacys foredrag på KORO.
Den amerikanske kunstneren, forfatteren og samfunnsdebattanten Suzanne Lacy holdt foredrag for fullt auditorium på KORO mandag 2. Mars. Gjennom nærmere 40 år har hun engasjert seg i spørsmål knyttet til diskriminering og overgrep mot utsatte grupper. Hun har tatt opp temaer som vold mot kvinner, overgrep fra politiet mot svart ungdom og eldres usynlighet i samfunnet. Under foredraget presenterte hun prosjekter hun har jobbet med fra 70-tallet og fram til i dag, som har gitt henne status som en pioner innen feltet kunst i offentlig rom. Etter innlegget stilte publikum en rekke spørsmål til Lacy, og seansen varte totalt i to timer.
Skaper engasjement
Lacy samarbeider med mange enkeltpersoner og organisasjoner i sine prosjekter.
– Å velge temaer som engasjerer sikrer oppmerksomhet for prosjektene, forklarte Lacy under foredraget. I tillegg til ideelle organisasjoner og politiske myndigheter har hun samarbeidet med viktige kunstinstitusjoner som MoMA i New York og Tate Modern i London.
– Mine arbeider ligger i grenseland mellom aktivisme og kunst, men jeg tenker estetikk fra første stund når jeg setter i gang nye prosjekter.
Vold mot kvinner var temaet i flere av prosjektene Lacy presenterte. Hun la blant annet vekt på hvordan overgrep som dette underrapporteres i media og legges skjul på gjennom hvordan de omtales.
– Heller enn å spørre hvor mange kvinner som blir utsatt for vold fra menn, bør man spørre hvor mange menn som utøver vold mot kvinner, understreket Lacy. Hun sa også at menn i California helt fram til 70-tallet kunne voldta sine koner uten å straffeforfølges.
Vold mot kvinner
Prosjektene til Lacy involverer ofte opptil flere hundre personer og strekker seg over tidsrom på flere år. I prosjektet Tatooed Skeleton, som fant sted i Madrid i 2010, fortalte kvinner som har vært utsatt for overgrep om sine opplevelser og hvordan samfunnet tvinger dem til taushet om det de har vært utsatt for. Som en del av prosjektet ble overgrepsfortellinger fra 400 kvinner skrevet ned på hvite masker.
– Maskene brukes av demonstranter som et symbol på hvordan kvinner tvinges til taushet om overgrep i frykt for represalier, sa Lacy. I tillegg besto prosjektet blant annet av offentlige debatter der sosialarbeidere, aktivister og journalister deltok, og en filmvisning under en prisutdeling for sosialarbeidere.
(Teksten fortsetter under bildet.)
Lacy presenterte også prosjektet Between the Door and the Street som fant sted i New York i 2013, som var et resultat av et samarbeid med lokale aktivistgrupper. Prosjektet munnet ut i en perfomance der flere hundre kvinner, iført gule skjerf, snakket om raseskille, kvinneundertrykkelse og klasseforskjeller på trapper i en avstengt gate i Brooklyn mens publikum gikk forbi og lyttet. Kvinnene tok utgangspunkt i spørsmål aktivistgruppene hadde formulert på forhånd. Mot slutten av performancen ble det satt fram bord i gaten, der publikum selv kunne sette seg ned og diskutere.
Eldre
Hvordan eldre stilles på siden av samfunnet er også en tematikk som har engasjert Lacy.
– Forskning fra USA har vist at dette er den mest usynlige gruppen i landet, sa Lacy. Flere av hennes mest kjente arbeider utforsker nettopp aldringsprosessen, samfunnets fremstillinger av eldre og hvordan dette former hvordan samfunnet ser på denne gruppen. Et prosjekt Lacy kom inn på, kalt The Crystal Quilt, kulminerte i en svært omfattende performance på morsdagen i 1987 i et kjøpesenter i Minnestota. 460 kvinner over 60 år deltok og satt ved bord på et 625 kvadratmeter stort teppe, designet av billedkunstneren Miriam Shapiro. Det ble holdt taler der eldre kvinner fortalte om sine erfaringer med å bli eldre og hvordan samfunnet rundt ser på denne gruppen. Klappsalver og rop som ble spilt av over høytalere hvert tiende minutt signaliserte til kvinnene at de skulle endre armposisjoner, og dermed også «kviltens» mønster. Performancen ble direkteoverført via en offentlig TV-kanal.
I etterkant av foredraget fikk Lacy spørsmål hvor viktig estetikken er i hennes prosjekter og forholdet til kunstinstitusjonene.
– Hvis jeg var opptatt av effekten av prosjektene, ville jeg ha stilt til valg, sa Lacy. Hun understreket at målet hennes ikke er samfunnsendringer men derimot å vise hvordan holdninger endres gjennom kommunikasjon og dialog.
– Jeg er nærmest besatt av visuelle detaljer som hvordan stoler er plassert, og fargen på klesplagg og andre rekvisitter. Dette er helt avgjørende for det endelige resultatet, fastholdt Lacy.