Et grunnprinsipp

Tekst av Arve Rød

Marianne Heier har gjennom flere år gjort kunstprosjekter som kan beskrives som fysiske intervensjoner i offentlige og institusjonelle rom. Hun baserer sine arbeider på institusjonskritikk, der hun antyder og belyser skjevhet, urettferdighet eller betente aktuelle temaer. Til det nye Juridiske fakultet har Heier utarbeidet et prosjekt som hun selv beskriver som en juridisk prosess, til spørsmålet om hva prosjektet handler om:

–  ACT er en undersøkelse av hvordan rettsapparatet og lovgivningen fungerer i praksis, og hvilke konsekvenser det får. Det er en hyllest til de som jobber for å holde rettssystemet levende, åpent og rettferdig. De gode juristene. Advokatene som fremmer de vanskelige sakene. De grundige dommerne. Jurymedlemmene. ACT er mitt forsøk på å behandle lovverket som plastisk, skulpturelt materiale i stadig endring. Verket belyser hvilke mekanismer som styrer lovgivning og rettsfølelse. Det skyver på lovens yttergrenser.

–  Hvordan vises denne undersøkelsen, hva får vi se eller oppleve?
– En innbundet bok på sokkel, en tale, en plakat, et bidrag til en mulig lovendring, og kanskje en konkret endring i minst fire menneskers liv. Jeg plasserer en sokkel av larvikitt i biblioteket. På sokkelen vil kopier av alle sakspapirer, forberedende forskning og bakgrunnsstoff i forbindelse med en pågående rettsprosesser samles i en praktbok. I skrivende stund dreier det seg om i overkant av 2500 sider.

Talen hun skal holde på åpningen utgjør en del av verket. Plakaten som henger ved sokkelen, viser utdrag fra sakspapirene. Dette materialet danner også utgangspunkt for en tale Heier fremførte ved åpningen av bygget.

Rettsprosessen Heier refererer til handler om en gruppe statsløse kurdere som har fått avslag på søknad om asyl i Norge. Foreldrene deres flyktet fra Iran etter revolusjonen i 1979, og menneskene det gjelder er født i flyktningleirer i Irak. Fordi barna er registret i irakiske registre, anerkjennes de ikke som iranske statsborgere.

– De lever i en slags limbo, der de ikke får bli, men heller ikke har noe sted å reise. Flere av dem har levd i Norge i over 10 år, med en fullstendig uavklart situasjon. De lever i Norge, og er akkurat som deg og meg, men er definert ut av loven, fanget i en unntakstilstand. Byråkratisk sett fins de nesten ikke.

– Hvorfor har du valgt akkurat disse sakene?
–  Da jeg ble invitert til å lage kunst til Juridisk fakultet, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville «illustrere» loven eller rettsvesenet som ideal, men heller forsøke å aktivere rettssystemet for å belyse det fra innsiden. Loven er der for å beskytte oss og for å regulere fellesskapet. Den utvikles i takt med samfunnets skiftende interesser og behov, i spennet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter. Den står ikke fast – tenk på retten til abort, til å bli skilt, de homofiles rettigheter, dette er saker som er kjempet fram, men som også kan trekkes tilbake. Immigrasjonslovgivningen er et grensefelt i loven, et område i bevegelse der disse kreftene blir spesielt synlige. ACT er en investering i, eller kanskje heller en forsterkning av NOAS’ såkalte Domstolsprosjekt, der sakene til denne gruppen statsløse føres gjennom rettsapparatet nettopp for å utfordre dagens praksis og sikre rettigheter til de som vi er forpliktet å gi rettigheter og at norsk lov og praksis er i samsvar med de internasjonale forpliktelser vi har gjennom konvensjoner vi har signert. Eller for å si det på en annen måte: for å utvide det norske «vi-et».

– NOAS er en sentral del av verket, en samarbeidspartner?
–  Jeg har stilt nesten hele produksjonsbudsjettet mitt til rådighet for NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere). Disse midlene går i til å lønne en ansatt som jobber med å forberede sakene til de statsløse, holde kontakt med advokater og FN, grave i dokumenter, kontakte ambassader og så videre.

Heiers prosjekt omfatter flere nivåer. Det er det juridisk prinsipielle, og naturligvis hvordan dette skal omsettes i et kunstverk. Og så er det enkeltmenneskets skjebne. Marianne Heier ser likevel på ACT, og NOAS` Domstolprosjekt, som et prinsipielt verk:

– Det er en fryktelig alvorlig situasjon for menneskene det dreier seg om, og jeg håper selvfølgelig at de vinner fram. Men hvorvidt NOAS vinner i retten er ikke avgjørende for kunstverket. Det handler ikke om individuelle historier, om medlidenhet, sympati eller antipati. Advokatene på begge sider gjør jobben sin, det juridiske maskineriet er avhengig av kjølig, usentimental profesjonalitet.  ACT peker direkte på lovens yttergrense, og handler om hvem som prinsipielt har rett til å inkluderes i norsk lov. Jeg har forankret arbeidet i idéen om rettsstaten – at loven er lik for alle. Mengden sakspapirer viser hvor mye arbeid som skal til for å fremme en sak i norsk rettsvesen. Skjevheten i styrkeforhold blir ekstremt synlig spesielt i denne saken.

Det er et talende forhold mellom bestanddelene i kunstverket. Både mellom det estetiske og det materielle, og ikke minst sakskomplekset det rommer. Det er heller ingen tilfeldighet at det er akkurat larvikitt som er valgt ut som sokkel:

–  Papirbunken hviler på det norske grunnfjellet, både i bokstavelig og metaforisk forstand. Larvikitt er Norges nasjonalbergart. Den er tatt rett ut av fjellet, råskåret, litt uhåndterlig og «stikkete».

Steinen i seg selv er så tung at forsterking av gulvet ble vurdert. Når den først er på plass, er den umulig å flytte. Heier sier at hun liker friksjonen mellom sokkelens uttrykk og de pene, glatte og nye overflatene ellers i bygget:
–  Det finnes en motstand i den som forsvinner hvis den poleres. Steinen representerer både den norske stats territorium, og norsk lov.

–  Til sist, tittelen gir oss mange veier inn i verket. Hva betyr den?
–  «To act» kan oversettes med å handle, agere – å gjøre noe. Som i aktivisme, for eksempel. Men også som i å spille teater. Ettersom både et teaterstykke og en rettssak følger bestemte mønstre, har definerte roller, scenografi og dramaturgi. Rettssalen er et teater, og det som utspiller seg der er alltid dramatisk, det har reelle konsekvenser for hvordan vi lever livene våre. I dette tilfellet handler det om liv og død. Som en av de statsløse sa: I Norge har dere ikke dødsstraff. Staten lar oss gjøre jobben selv.

Les mer om alle kunstprosjektene ved Domus Juridica her