Hva trenger vi nå?

Tekst Mona Gjessing Foto Mari Hildung og Kjell Ove Storvik

De to kunstkonsulentene, kunsthistoriker og kurator Hanne Hammer Stien og kunstner Jenny-Marie Johnsen har siden 2014 arbeidet i lag for å løse oppgaven med å sammenføye kunstprosjektet som ble realisert i Medisin- og helsefagbygget(MH), Campus Tromsø i 1991 med det flunkende nye kunstprosjektet i tilbygget, Medisin-og helsefag (MH2).
– En vesensforskjell mellom kunstprosjektene i det opprinnelige og det nye bygget er at kunsten nå tar mye plass – den er bevisst spredt rundt i hele bygget – og at den i sterkere grad enn før krever å bli sett, sier Hanne Hammer Stien.

Hun mener det har å gjøre med dagens forventninger til hva kunst i offentlig rom skal være og hva den skal gjøre.
– Man snakker, for eksempel, ikke lenger om kunstutsmykninger, men om kunstprosjekter. Det kuratoriske arbeidet tillegges i dag større vekt og det å jobbe ut ifra et større perspektiv er nærmest forventet. Der kunstprosjekter som det svære keramiske gulvarbeidet til Søren Ubisch i MH står som et eksempel på et enhetlig og totalintegrert verk oppleves «tilsvaret» i nybygget, Gunilla Klingbergs organisk fremvoksende, symbolspekkede betonggulv som mer fragmentert og i større grad som et kunstverk i seg selv.
Felles for Ubisch og Klingberg er inspirasjonen de har hentet fra Østens mønstertradisjoner, men Klingberg trekker i tillegg veksel på buddhistisk og hinduistisk bildebruk der mønstre ikke bare er ornamentale, men også har et innhold.
– Arbeidene publikum, studenter og ansatte trår over har definitivt noe med hverandre å gjøre, men det er åpenbart at de tilhører forskjellige tiår. Kanskje står kunsten i MH2 fram mer som kunst enn det som er tilfellet i det opprinnelige bygget, sier Hammer Stien spørrende.

-I utgangspunktet så vi for oss at Klingbergs gulv i MH2 skulle møte Ubisch gulv i MH, men slik ble det av tekniske grunner ikke. Når verket nå er på plass ser vi at det er heldig at den opprinnelige planen ikke lot seg realisere, for verket følger i dag arkitekturen på en svært interessant måte. Det ferdigstilte verket lar seg ikke redusere til en løper brukerne og de besøkende skritter over, men krever i sin utbredte form publikums fulle og hele oppmerksomhet, understreker Jenny-Marie Johnsen.

De siste årene har Hammer Stien, Johnsen og det øvrige kunstutvalget brukt mye tid på å finne ut hva slags kunst de kunne tenke seg i MH2. Det var aldri snakk om en fiks ferdig pakkeløsning, men ideer og forslag til løsninger og valg av type verk som vokste fram underveis i en tidkrevende arbeidsprosess. En overordnet ambisjon var at publikum skulle fornemme at kunsten på forskjellig vis stilte det filosofiske spørsmålet: Hva er et menneske? Gjennom kunsten ønsket Hammer Stien og Johnsen å tilrettelegge for en diskusjon rundt de store temaene.
– Vi har tenkt sammenheng hele veien og at man skal kunne vandre med kunsten i bygget. Klingbergs gulv satt på en måte dagsorden. Hanne og jeg deler hennes holistiske tankegang der kropp og psyke betraktes som et hele. Spor av et slikt idéunivers gjenfinnes på subtilt vis i alle kunstvalgene vi har tatt. Vi har jobbet sakte framover og har sett an det ene verket før vi har valgt det neste. Spørsmålet vi har stilt oss underveis har vært Hva trenger vi nå?, sier Johnsen.

Mange av dem som studerer medisin i Tromsø er interessert i friluftsliv og er her nettopp fordi de ønsker å oppleve nordområdet. En del går på ski med hunden sin i bånd til universitetet og i en skråning bortenfor hovedinngangen i MH2 er det plassert både hundehus og skistativ. Da kunstutvalget skulle finne et fondmotiv til fasaden på MH2 ble det bevisst lagt vekt på å plukke ut et arbeid som kunne forsterke forholdet mellom arkitekturen, den spektakulære naturen og området på og rundt Campus. Valget falt på kunstnerne Beret Aksnes og Vegar Moens Fluehjerne, et forstørret elektronmikroskopisk fotografi av en fluehjerne overført på blank, rustfritt stål ved bruk av rastreringsteknikk som gjennomhuller overflaten. Den 2,9 x 21,5 meter lange flaten som på dagtid først og fremst speiler omgivelsene, opplyses jevnt innenifra når det mørkner og gir en fornemmelse av at deler av inngangspartiet svever. Fluehjerne strekker seg rundt hjørnet av fasaden og helt frem til inngangsdøren.
– Vi ville at dette verket, som på mange måter blir en visuell markør på Campus, skulle binde sammen den indre og den ytre bygningskroppen, sier Johnsen.

Tanken var at de forskjellige kunstneriske uttrykkene og kunsten og arkitekturen, både eksteriør og interiør, skulle føyes sammen til en helhet. I rommene som er små har Hammer Stien og Johnsen trukket inn kunst som på ulikt vis hjelper til med å åpne opp. Et eksempel på kunstkonsulentenes kuratoriske grep er plasseringen av Hennie Ann Isdahls femdelte, serielt sammenkoblete fargekomposisjon Rise. Montert på hver sin fire meter brede og fem meter høye fondvegg skaper de skinnende, lakkerte platene et sammenhengende strekk fra nederste til øverste etasje i et relativt trangt og lukket trapperom.
– Trapperommet, som strekker seg over åtte etasjer, har blitt åpnet imaginært i den oppadstigende, graderte bevegelsen fra mørkt grønt til hvitt. Bevegelsen fra mørke til lys er, som kjent, en metafor for kunnskapstilegnelse. Å tilegne seg kunnskap handler om en utvidelse av forståelseshorisonten og verkets tittel, Rise, er utelukkende positivt ladet, sier Johnsen og smiler.

Fornemmelsen av ekspansjon gjenfinnes videre i Anne-Lise Bruns monumentale arbeid Homostasis som fyller mesteparten av auditorieveggen i bygget. Avgrensede, forskjelligartede, organiske former frembragt av fargekritt i flere transparente lag på relativt store bjørkefinerplater gir assosiasjoner til både mikroskoputsnitt, miljøer under havoverflaten og en isfrossen natur. Kalde og varme farger om hverandre under en ferniss som kun er synlig for et trenet øye og en rytmisk vekselvirkning mellom tomme og åpne flater skaper en pulserende musikalitet i de to etasjene Brun har hatt som oppgave å fylle. Anne-Lise Brun har jobbet frem verket som best lar seg beskrive som et kunstnerisk forskningsprosjekt på stedet.
– Brun anvender pastellkritt og jobber møysommelig frem organiske mønstre ved å tegne lag for lag. Gjennomskinneligheten hun oppnår fremhever trestrukturen i platene hun tegner på og er med på å forsterke dybden i verket. Materialbruken, fargene og det organiske uttrykket gir referanser til modernismen, men uten at det er programmessig forankret. Ikke så ulik måten mange unge kunstnere arbeider på i dag, konkluderer Hammer Stien.

Hanne Hammer Stien og Jenny-Marie Johnsen er så langt svært fornøyde med realiseringen av kunstprosjektet ved MH2. Ikke minst har responsen fra ansatte ved Det helsevitenskapelige fakultetet styrket Johnsen og Hammer Stien i troen på at det kuratoriske grepet fungerer godt.
-Vi har lagt vekt på kunstnerpresentasjoner, ikke minst for å kunne skape et eierskap til kunsten hos brukerne fra første stund. Ved at de har fått informasjon om kunstprosjektene direkte fra kunstnerne har dette vært mulig.

Da Gunilla Klingberg presenterte sitt kunstprosjekt var tilbakemeldingene svært oppløftende. En av dem som arbeider med å utdanne sykepleiere mente til og med at verket kunne fungere som utgangspunkt for å introdusere studentene til sykepleierfaget.
– Faktisk er det jo slik at symbolenes kompleksitet ivaretar både fysiske og psykiske aspekter ved faget, sier Johnsen tilfreds.

Se også prosjektsiden for MH2.

Tilføyelse
Samtalen med Jenny-Marie Johnsen og Hanne Hammer Stien fant sted på Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, torsdag 14.juni og tok i all hovedsak utgangspunkt i ferdig installerte arbeider i MH2. Olav Christopher Jenssens kunstprosjekt til Rådsrommet og forværelset i øverste etasje i bygget og kunstprosjektene til Espen Gleditsch og Marianne Bjørnmyr i kollokviesonene er ikke omtalt i denne omgang. Intervjuer med alle kunstnere som har bidratt til det aktuelle kunstprosjektet vil publiseres fortløpende på KOROs hjemmesider fram mot den offisielle åpningen av MH2 den 14.august. Intervjuer med Anne-Lise Brun og Gunilla Klingberg er allerede publisert.

Om Hanne Hammer Stien
– Jeg har en Ph.D i kunsthistorie og jobber som universitetslektor ved Kunstakademiet i Tromsø, UiT Norges arktiske universitet. Det siste året har jeg i tillegg jobbet med fem prosjekter som kurator: MH2, et annet kunst i offentlig rom-prosjekt på oppdrag for Hammerfest kommune støttet av KORO (relokalisering av Inger Sitters Komposisjon i gult og det nykommisjonerte maleriet Smi og sveve av Marianne Hurum som ble offisielt åpnet høsten 2017), en kunstnerisk intervensjon på Polarmuseet av Katja Aglert kaldt Antifreeze: Rehearsals as Score(utstillingsperiode november 2017- januar 2018), Festspillutstillingen 2018: Institutt for natur og kunst (Festspillene i Nord-Norge 23-30.juni) og Songlines Tromsø, et offentlig rom-prosjekt på oppdrag fra Tromsø kommune med støtte fra KORO (en app med seks lydverk som lanseres 13. oktober).

Om Jenny-Marie Johnsen
– Mitt kunstneriske virke dreier seg i hovedsak rundt kosmiske betraktninger. Den 21. august 2017 fotograferte jeg en total solformørkelse i Wyoming, USA. Total Solar Eclipse2017 fikk sin debut i Galleri Nord-Norge Harstad 21. oktober ved separatutstillingen Lux Aeterna, Circle of Life 2017. Prosjektet ble også presentert under den nordiske mønstringen The interplay between the local and the global2018, ved Nordic Contemporary Art Center in Xiamen, China i april. 1. juli åpnet utstillingen Spacetime 2018, i bakerste rom, Ishavskatedralen Tromsø.