I sitt foredrag på KORO om kunst som sosial praksis, snakket den amerikanske kuratoren Mary Jane Jacob spesielt om filosofen John Dewey og forholdet mellom kunst og publikum.
Tekst Arve Rød
– Jeg snakker ikke om definisjoner på kunst eller hvorvidt det eller det er kunst. Det handler om å reinvestere i meningen folk kan finne i kunst. Dette er noe som har forsvunnet litt i konvensjonene i kunstverdenen.
Med disse ordene innledet Mary Jane Jacob sitt foredrag om kunst og offentlig rom, og kunst som sosial praksis, i KOROs lokaler 18. juni. Jacob er amerikansk kurator og professor ved School of the Art Institute of Chicago, og står bak en rekke større og mye omtalte utstillingsprosjekter i byrom. Blant de mest kjente er Places With a Past i byen Charleston i South Carolina i 1991, Culture in Action i Chicago i 1992–93 og A Proximity of Consciousness: Art in Social Action, også i Chicago, i 2014. Nøkkelbegreper for hennes kuratorarbeid er stedspesifikk kunst, sosialt engasjement og deltakelse blant lokalbefolkningen.
Publikums rolle i kunsten
I sitt foredrag i Oslo redegjorde Jacob for betydningen den amerikanske filosofen John Dewey har hatt for hennes eget arbeid som kurator. Dewey regnes som en av grunnleggerne av den filosofiske pragmatismen – ideen om at handling og erfaring er viktigere enn prinsipper – og han var en foregangsperson innen amerikansk progressiv tenkning i første halvdel av 1900-tallet. For Jacob har Deweys tekster om kunst og kunstnere vært spesielt viktig, særlig hans tanker om forholdet mellom kunst og publikum.
– Å være deltaker i livet var John Deweys mål, sa Jacob.
– Han gir oss sjansen til å reformulere sosial praksis. Det handler om at kunst og liv er vevd sammen. Kunst er et ikke-hierarkisk terreng, og å være en deltaker er å handle med en hensikt, å bli beriket, å bli bevisstgjort.
Kunstneren var for Dewey et eksempel på en slik praksis, sa Jacob, og han var femti år tidligere ute enn Joseph Beuys på dette punktet. Jacob pekte på at en vanlig kritikk av deltakerorientert kunst er spørsmålet om hvem som er opphavsperson; om hvorvidt det kan være kunst om publikum er medskapere av verket. Dewey så på all kunst som en situasjon av med-skapelse. Mottakeren er alltid medskaper.
– Det er kunst som er erfaringen, ikke objektet, sa Jacob.
– Kunst er erfaring og erfaring er kunst for Dewey. Dersom kunst er erfaringen som oppstår i prosessen å erfare verden, da er denne prosessen desto mer viktig. Vi vokser gjennom livspraksisen, og kunst kan gi oss følelsen av vår egen vitalitet. Vekstprosesser er vanskelige i varierende grad, og vi endres gjennom livet. Å lage kunst er det store eksempelet på vekstprosess ifølge Dewey, sa Jacob, og fortsatte:
– Paradokset med de fleste offentlige kunstprosjekter er at sluttresultatet er definert før prosessen. Men det er prosessen som er kunsten, målet må være udefinert til arbeidet er avsluttet, du må gå inn i prosessen der det neste skritt er udefinert, ellers blir det ingen ny oppdagelse.
Demokrati
Det sentrale punktet for både Dewey og Jacob er at deltakelse er selve grunnlaget for demokratiet. Deltakerånden og den åpne dialogen med lokalsamfunnet er demokratiet som levd erfaring. Demokratiet er ikke et alternativ til andre prinsipper for sosialt liv, det er selve definisjonen på samfunn, det er kunsten å balansere individets rett og fellesskapets behov. En ting kunst gjør bra i en slik sammenheng, er at den kan fremkalle empati. Kunst har potensial til å tenne forestillingsevnen og kan derfor være en sterk sosial drivkraft. Kunst kan vise oss en annen måte å være på, den kan gjøre menneskelige relasjoner mer verdige, ifølge Jacob.
Jacob snakket om flere av prosjektene hun har vært involvert i. Hun understreket at sosialt engasjerte kunstpraksiser ikke er én enkeltstående, avgrenset sjanger, men at det som binder dem sammen er hvordan de kan danne nye kontaktpunkter mellom mennesker – sosialt og politisk.
Et av eksemplene hun trakk frem var Michael Rakowitz’ pågående prosjekt Every Weapon Is A Tool If You Hold It Right, som var del av Jacobs utstilling A Proximity of Consciousness: Art and Social Action i 2014. Rakowitz, som er av irakisk-jødisk herkomst, så en sammenheng mellom forurensing av elver i Irak under den amerikanskledete invasjonen, og invasjonen av karpefisk fra Østen i USA. Rakowitz fanget karper i Chicago-området sammen med veteraner fra Irak-krigen, og sammen tilberedte de den tradisjonelle irakiske retten masgouf. Et annet eksempel var Dan Petermans Lake Bottom Land Use, som tok utgangspunkt i utvidelsen av landområdet i Chicago ut over en grunne i sjøen utenfor byens sentrum. Peterman involverte her fageksperter i ulike offentlige samtalesettinger for å gi økt kunnskap om den komplekse sammenvevingen av historie, økologi og geologi som utgjør dette sårbare området av Lake Michigan.
Jacob understreket at vi må se under kunstverdenens hype, og rette oppmerksomheten mot hva som er «investerte praksiser». På spørsmål fra salen om det ikke byr på problemer om kunsten blir instrumentell under dekke av å legge til rette for sosiale møtepunkter, svarte hun at kunst gjerne kan være et instrument.
– Spørsmålet er ikke instrumentalitet eller ikke, men instrumentalitet i hvilken hensikt. Kunst både kan og bør være et instrument for sosial endring, avsluttet Jacob.