I samsvar med stedets egen klang

Av Mona Gjessing

Du har sagt at du som oftest skaper skulpturene dine i relasjon til rommene eller stedene der de skal vises. Hvordan er forholdet mellom Echo og Skjold leir?

– Utendørsskulpturer har den utfordringen at landskapet rundt forandrer seg over tid. Man vet for eksempel aldri om et bygg settes opp rett ved, eller om en fasade på et nærliggende hus males i en ny farge. Arbeidene må i størst mulig grad kunne fungere selvstendig i forhold til sine omgivelser. Da jeg var på den første befaringen i Skjold leir, bet jeg meg merke i de seks kasernene tegnet av Munthe-Kaas. De ligger rundt parken skulpturen min skulle plasseres i, og er svært karakteristiske med sine firkantede vinduer og rene linjer. Jeg har et personlig forhold til denne arkitekturen etter å ha stilt ut på Kunstnernes Hus og i overlyssalen i Kunstnerforbundet i Oslo, som også er tegnet av Munthe-Kaas.

– Jeg la også merke til at det i oppholdsrommene inne i kasernene kun var montert et stort TV-apparat og en Cola-automat. Den eneste kunsten jeg så var en veggtegning i en av gangene, laget av en tidligere vernepliktig. Denne hadde de valgt å beholde selv etter oppussingen av kasernene. Det syntes jeg var veldig fint. Mitt ønske var å tilføre leiren noe poetisk og emosjonelt, noe som kunne bidra til å samle de unge menneskene som bor der. Brukerrepresentanten fra Forsvaret sa at han betraktet Skjold leir som en familie, og snakket mye om det spesielle samholdet, om lagånden og om at alle i leiren er avhengig av hverandre. Dette bestrebet jeg meg på å inkorporere i verket, samtidig som jeg ivaretok min egen identitet.

– Noe av det som var spesielt med å jobbe med Skjold leir, var at den er avstengt fra sivilsamfunnet. Målgruppen er begrenset; de fleste er rundt 19 år. Jeg måtte forholde meg til at de vernepliktige oppholder seg mye i parken, både når de trener, og på fritiden. Jeg visste også at skulpturen ville bli betraktet fra forskjellige vinkler. Jeg ønsket ikke en for klar referanse til det norske flagget, så skulpturen er i tonene blåsvart og oransjerød. Det har en bevegelighet og lekenhet ved seg i og med at den gir assosiasjoner til byggeklosser og Rubiks kube. De to delene kan i teorien monteres sammen, og hvis man setter den ene oppå den andre, utgjør de et kvadrat. De vernepliktige kan også klatre på dem eller sitte på de forskjellige «trinnene» i skulpturen, som i en trapp. Tanken var å stimulere til omgang med kunsten, men også videre tenkning.

Skulpturen er veldig annerledes enn mange av arbeidene du stilte ut i Kunstnerforbundet og Museet for Samtidskunst. De hang i snorer ned fra taket og hadde all verdens luft under seg. I Kunstnerforbundet åpnet du i tillegg det rutete glasstaket og utvidet rommet ytterligere. Kontrasten er stor til den blytunge Echo, som er plassert rett på bakken.

– Ja, men i parken i Skjold leir er det mange høye furutrær. En skulptur montert i høyden ville nok ha forsvunnet litt. Jeg ville dessuten holde skulpturen i en slags kroppslig dimensjon. De vernepliktige jobber jo skulder ved skulder i leiren, og jeg ville matche det fysiske – kroppene, om du vil. Den høyeste delen er 2,70 meter. På grunn av de store temperaturforskjellene mellom sommer og vinter var det også viktig å lage en robust skulptur. Den fargede betongen er taktil og behagelig å ta på og ser nesten myk ut. All betongen er tilvirket av Tunge Ting AS på Voss.

Var du overhodet inne på å bruke flere enn to farger?

– Jeg ønsket at skulpturen skulle ha en kamuflasjefunksjon eller kunne skape en optisk illusjon, og det har den når man beveger seg rundt den eller står litt på avstand. Effekten ble best med kun to farger. Fargevalget, oransjerød og blåsvart, er til dels basert på bygningene rundt. Jeg ville ikke bruke helt rene farger, men gi skulpturen et preg av å ha stått der en stund. Det føltes riktig med tanke på at arkitekturen er fra rundt 1956.

Du har uttalt at du ikke opplever dine skulpturer som fullstendige før du har satt tittel på dem. Hvorfor valgte du Echo som tittel?

– Tittelen kom etter en befaring i Skjold. Med sin beliggenhet mellom høye fjell er det en konstant lydbevegelse mellom skudd og ekko som kastes tilbake. Det er hele tiden dette intense po-po-po-po, po-po-po-po, po-po-po-po. Dette er et vesentlig trekk ved stedet og ikke noe man forstår ved kun å se på fotografier. Visuelt erfarer man også et ekko; uniformene til de vernepliktige gjentas og gjentas. Mye i leiren dreier seg om repetisjon.

Før du flyttet tilbake til Norge i 2005, var du i mange år en del av kunstscenen i Storbritannia. Hvorfor søkte du deg dit?

– Jeg hadde sett utstillingen «Nettverk – Glasgow», kuratert av kunsthistoriker Kari Brandtzæg på Museet for Samtidskunst i 1998, der et knippe skotske kunstnere som Martin Boyce, Cathy Wilkes, Claire Barclay, Ross Sinclair, Christine Borland og Douglas Gordon var representert. Koblingen mellom det konseptuelle og det håndlagde i kunsten deres hadde en umiddelbar appell, og jeg bestemte meg for å studere ved Glasgow School of Art. Etter studiene ble jeg værende i Storbritannia og var tilknyttet et galleri i London. Da jeg flyttet hjem til Oslo, ble daværende OCA-direktør Marta Kuzma en viktig kontakt, og jeg ble etter hvert kjent med den norske kunstscenen gjennom de regelmessige foredragene som OCA arrangerte på Kunstnernes Hus.

Hvordan oppsto tanken på å utdanne deg til kunstner? Kommer du fra en kunstinteressert familie?

– Ja, det tror jeg du kan si, selv om ingen i min familie var eller er profesjonelle kunstnere. Jeg hadde en bestefar som var veldig interessert i konstruktivisme, og som malte bilder på strietapet som han rammet inn selv. Jeg har et av dem hjemme den dag i dag. Da jeg var barn, tok han meg ofte med til Henie Onstad Kunstsenter, som lå like ved der jeg vokste opp. Både mormor og bestemor var dessuten fingernemme, og jeg må også få trekke frem en barneskolelærer. Når hun ga oss i oppgave å male et regnværsbilde, holdt det ikke å bruke én grunntone. Hun oppfordret oss til å bruke hele fargespekteret og forholde oss til nyanserikdommen.

Det må jo ha føltes ganske fantastisk da du mange år senere ble spurt av Henie Onstad Kunstsenter om å bidra til den permanente skulpturparken deres?

– Ja, absolutt, det var fint. Oppdraget kom i en veldig intens periode av mitt liv. Jeg hadde nettopp født et barn, og mormoren min gikk bort bare to dager før monteringen skulle ta til. Jeg holdt også på med å arbeide frem en utstilling ved Museet for Samtidskunst. Fremdeles minner «Social Geometry», som nå er en del av parken der ute, meg om alt som var i endring den gang.

I boken Vitamin 3-D. New Perspectives in Sculpture and Installation (2014) trekkes du frem som en betydelig aktør på den internasjonale kunstscenen, og det står at konstruksjonen av skulpturene dine er definert av kroppen din. Er dette et utsagn som du er enig i, og hva innebærer det, i så fall?

– Jeg arbeider antropometrisk, som betyr at jeg har menneskekroppen som målestokk. Jeg tar ofte utgangspunkt i min egen høyde og foretrekker å lage håndterbare skulpturer som jeg kan løfte rundt. Det gir en følelse av uavhengighet. Ofte står skulpturene i utstillingsrommene som statister i en slags dadaistisk «mise en scène». For meg er rommene mellom verkene viktige, og jeg foretrekker at størrelsesforholdene er menneskerelatert. Jeg ønsker at publikum skal bevege seg rundt og mellom verkene mine, og oppleve dem som noe de kan interagere med.

I samme artikkel settes du i forbindelse med både russisk konstruktivisme, minimalistisk skulptur og pop-kunst. Hvilket forhold har du til disse retningene?

– Det er så morsomt med slike sammenligninger! Jeg husker første gang jeg ble knyttet opp mot en bestemt retning. Jeg var ferdig med å studere og stilte ut i London, og fikk en omtale i Art Forum hvor arbeidene mine ble knyttet opp mot konstruktivismen. I ettertid har jeg satt meg mer inn i hva konstruktivisme er, og i likhet med den russiske tekstilkunstneren og konstruktivisten Ljubov Popova er jeg veldig opptatt av konteksten arbeidene mine vises i, og av at ingenting er autonomt. Jeg er også tiltrukket av de industrielle materialene de interesserte seg for. I likhet med minimalistene er jeg opptatt av rene linjer. Pop-kunst-innflytelsen tror jeg kommer fra studiemiljøet i Glasgow. Der var man interessert i det lekne, og ingen var redd for å trekke inn elementer fra den kommersielle delen av samfunnet i kunstproduksjonen. At musikkmiljøet og kunstmiljøet i byen var tett forbundet, var også en av grunnene til at jeg ville studere der. Mange av kunstnerne på skolen spilte i band, og hverdag, studier og livsstil gled over i hverandre. Jeg tror nok at britisk modernisme har hatt mye å si for mitt kunstnerskap, men det er noe jeg først ser nå, her hjemme, mange år senere.

Øystein Ustvedt skriver om skulpturene dine i Ny norsk kunst etter 1990 (2011) at de kan sees som en forlengelse av det han kaller en korrumpert eller forurenset minimalisme. Hva synes du om den beskrivelsen?

– Det der synes jeg er fint skrevet. Jeg føler jo at jeg jobber innenfor en minimalistisk tradisjon, men at jeg gjør uttrykket til mitt eget. Faren ved å bli plassert innenfor en bestemt retning er at man kan komme til å produsere kunst i tråd med kunsthistorikerens eller kritikerens kategoriseringer. Men for meg handler det om å bryte og utvide grensene for hva som er skulptur.

Hvordan vil du si at utdannelsen din har preget kunstnerskapet så langt?

– Jeg vil si at den har vært avgjørende. Det er viktig å huske den man en gang var, og jeg står for mye av det samme i dag som jeg gjorde i Glasgow. Jeg bruker fremdeles mantraet derfra, «Context is half the work», og henter stadig frem det jeg lærte. Men forståelsen av det jeg lærte, hva det var, endrer seg kontinuerlig.

Du har fått både priser, utmerkelser, stipender og store innkjøp. Har seirene kommet lett, vil du si?

– Det er et vanskelig spørsmål. En del anerkjennelse kommer med en pris, slik tilfellet var med det store Statoil-stipendet. Jeg er veldig glad for at jeg fikk det, det åpnet mange dører, men jeg høstet også mye kritikk fra folk i kunstfeltet for at jeg aksepterte det. Generelt vil jeg si at priser og utmerkelser sjelden kommer lett. Kunstnerskapet mitt er bygget på hardt arbeid gjennom mange, mange år. Det som er rart, er at man i visse perioder får mange oppdrag og positiv oppmerksomhet, mens man i andre perioder ikke får noe. Jeg har uansett vært heldig som har kunnet konsentrere meg om å produsere kunst og ikke noe annet.

Du har stilt ut i mange rom og på mange steder. Har du en standard tilnærming til utstillinger, eller følger hver utstilling sin egen logikk?

– Jeg har jo mitt eget språk som jeg jobber med, men jeg prøver som sagt å oppleve rommene eller stedene før jeg går i gang. Som de fleste kunstnere har jeg mine rutiner. Før jeg begynner på en ny produksjon, laster jeg ned noe ny musikk og leser noen nye bøker. Et par uker før utstillingen kommer gjerne en nagende tvil på egne evner, men så løsner det og blir bra. Det som er litt spesielt i min tilnærming, er at jeg setter sammen utstillingen i gallerirommet. Den redigeres på stedet, og ting må fungere der og da. Det skaper en ekstra spenning rundt monteringen. Når det gjelder verk som skal stå utendørs, som Echo, lager jeg imidlertid modeller på forhånd.

Hva er fremtidsplanene?

– Jeg holder på å ferdigstille en utendørsskulptur for Lunds konsthall og jobber også med et oppdrag for kunstprosjektet Skulpturstopp, som er initiert og drevet av Sparebankstiftelsen DNB. Oppdraget er knyttet til Jessheim.
Jeg har også en bestilling på en skulptur, et digert sjakkbrett, til en samler i Jidda i Saudi-Arabia, og i mars har jeg en utstilling på Fullersta Gård i Huddinge, Stockholm. Her skal mine arbeider vises sammen med arbeider av den avdøde svenske kunstneren Gert Marcus. Til våren har jeg også en utstilling i galleriet Belmacz i London. Nå for tiden er jeg definitivt inne i en av disse positive periodene hvor det ene oppdraget kommer etter det andre.

Les mer om kunstprosjektet i Skjold leir.

Les også om Camilla Løws kunstprosjekt for KORO ved Skien barne- og familiesenter og Haugaland tingrett.