– Jeg har fulgt KORO med både kritikk og jubel. Jeg har alltid vært engasjert i arbeidet med kunst i offentlige rom, sier Per Hess. Han er en av de mest erfarne kunstfaglige prosjektlederne i KOROs nettverk.
Tekst: Annicken Vargel Foto: Jiri Havran, Hallstein Guthu og Terje Heiestad
I forbindelse med etableringen av Oppdragsportalen, vil vi i løpet av våren publisere intervjuer med utvalgte kunstkonsulenter og kuratorer i KOROs nettverk. Først ute er Per Hess.
– Jeg har egentlig fulgt med helt fra start, sier Per Hess.
– Jeg har alltid hatt hjerte for virksomheten fordi jeg ser på det å bringe best mulig kunst ut i samfunnet som noe av det viktigste et samfunn kan gjøre. Å gjøre kunst tilgjengelig for flest mulig mennesker. Og da jeg startet opp, var utfordringen med dette større enn i dag, sier Hess.
Han hadde en deltidsjobb på Riksgalleriet på Fornebu ved siden av studiene på kunstakademiet, og der mottok de stadig henvendelser om at de måtte lage flere utstillinger med samtidskunst – for hvor skulle ellers folk rundt om i landet få sett det?
– Jeg begynte også selv å reise rundt og holde egne utstillinger. De var veldig mange og veldig tette – og jeg holdt på til jeg var både blakk og trett.
Debuterte med tre prosjekter
Sin debut med konsulentoppdrag for KORO fikk han i 1992, med tre oppdrag på èn gang for det som den gangen het Utsmykningsfondet.
– Man skulle spare penger, og derfor fikk jeg tre prosjekter i Bergen – slik at jeg kunne holde møter i alle tre prosjekter hver gang jeg reiste over.
Prosjektene var ved Universitetet i Bergen, og Hess husker det som en morsom periode.
– Den gangen var den saksansvarlige i KORO med ut i felten og for så vidt deltok som sekretær for utvalget. Jeg husker at arbeidet med kunstutvalget var veldig fruktbart, også fordi rollene var veldig klare i utvalget – og bruker inntok sin rolle raskt. I dag er situasjonen annerledes, og bruker kan ofte få en mye større rolle i utvalget enn det som naturlig når man tenker på kompetanse.
– Du er selv kunstner, har det vært viktig i hvordan du har løst oppgavene som kunstfaglig prosjektleder?
– Den gangen var det helt nødvendig. Jeg gikk på en måte inn i en rolle som ikke eksisterte, og måtte forme den selv. Jeg har alltid hatt en sterk følelse for arkitektur og rom, lys og farge, materialitet og taktilitet – og alt dette fikk jeg brukt fullt ut. Så måtte jeg lære meg hvordan man snakker i utvalget, hvordan man åpner dørene, og hvordan man også kan lukke dørene alt for fort om man behandlet noe på en dårlig måte. Alt dette måtte jeg finne ut av selv. Selv om det er mye man kan studere og utdanne seg til, så må man høste disse erfaringene selv.
Som kunstner har Hess selv utført store oppdrag i KORO-regi, med kunst til blant annet Institutt for Informatikks første bygg ved Universitetet i Oslo, 1988, og det nye Rikshospitalet i Oslo, 1994-2000.
Spennende periode i fagutvalg
Det neste konsulentoppdraget Hess trekker frem, var da han satt i det sakkyndige utvalget for Kunstordningen for leiebygg og eldre statsbygg i to perioder, fra 2003 – 2007.
– Det var et veldig spennende arbeid hvor man får en helt annen rolle; vi satt i et fagutvalg og valgte ut bygg, dro på befaringer, så hvem som egnet seg og hvilke situasjoner som var interessante. Og alt dette gjorde vi før vi hadde møter med brukerne. Vi var godt forberedt, og stort sett ble alle våre forslag mottatt med begeistring. Jeg likte den formen å arbeide på, da fikk det faglige de riktige proporsjonene og brukernes subjektive innspill fikk ikke så stort gjennomslag. Det er en god ordning, og en modell som kunne ha vært brukt med hell i andre prosjekt også. Man behøver selvfølgelig innspill fra alle involverte instanser i slikt arbeid, men noen ganger oppstår det er skjevhet, når noen forsterker sitt mandat og går inn og korrigerer uten å ha den nødvendige kompetansen. Da kan det bli vanskelige prosesser.
– Har du noen eksempler?
– Både Rikspolitisk senter – Eidsvoll 1814, og et monument over Christian Frederik er eksempler på dette. I begge disse tilfellene ble det faglige arbeidet overstyrt av manglende kompetanse, og i begge tilfeller valgte jeg å trekke meg fra komitearbeidet. Ved Eidsvoll1814 var et idéutkast fra Lars Ramberg til monumentet Liberte stridens kjerne. Jeg så at dette var et uvanlig godt kunstverk, og da kunstutvalget snudde fra meget positive til et enstemmig nei, gikk jeg ut med den begrunnelse at jeg ikke kunne sitte som leder av utvalget for å finne frem til et nestbeste verk. Både saken og verket ble lagt merke til og fikk internasjonal oppmerksomhet. Verket er et av de beste initiert gjennom KORO og jeg mener det vil få et langt liv, sier Hess.
Til realisering av monument over Christian Frederik ble det nedsatt et eget utvalg.
– Vårt mandat fra kulturdepartementet om realiseringen av et monument ble allerede i starten av arbeidet avvist av Lars Roar Langslet og Per Kristian Foss. De ønsket kun en statue. En statue trenger ingen faglig utredning, den kan bestilles direkte av ønsket billedhugger. En statue har også en helt annen politisk betoning enn et monument. Utvalget fant det naturlig å trekke seg fra oppgaven.
Kunst til vanskelige steder
– Du jobber med et spesielt aktuelt prosjekt nå, til interneringsleiren på Trandum?
– Ja, jeg har gjort et prosjekt på et asylmottak i Christian Kroghs gate tidligere, hvor vi greide å oppnå en positiv effekt – og det var kanskje derfor jeg ble bedt om å gjøre Trandum også.
– Det er jo et vanskelig sted. Når man kommer opp dit for første gang går det rett i følelsesregisteret. Man får en sterk empati for dem man møter og situasjonene de står i. Etter hvert ser man også at de som arbeider der er veldig gode og tilrettelegger på best mulig måte, mens det er samfunnets valg som ligger bak selve ordningen. Det er lett å tenke at et slikt sted kunne være utgangspunkt for et sterkt og politisk kunstnerisk grep – for å vekke oppmerksomhet og belyse forhold man mener må endres. Men etter å ha tenkt grundig gjennom det, kom jeg fram til at det ville være feil. Det kommer ikke asylantene – de kunsten er til for – til gode på riktig måte. Aksjonistisk kritikk kan få oppbluss og oppmerksomhet for en kort periode, men så blir den borte igjen. Isteden gikk jeg inn og tilrettela for et ganske klassisk prosjekt, med store veggmalerier og en type billedspråk som kan komme folk til gode uansett hvor i verden de kommer fra. Jeg ønsket ikke noe som forherliger norsk kultur, men heller gir opplevelsen av at vi lever på en liten, felles klode og har noen felles referanser uansett hvor vi kommer fra. Billedspråket til de fem kunstnerne som er med er ganske abstrakt, det bygger på farge og romlighet og kan ha en viss meditativ funksjon. Jeg ønsket å finne et uttrykk som ikke er påtrengende, som ikke krever oppmerksomhet, hvor det mer ligger en frivillighet i om man vil se på dem, forteller Per Hess.
Bygget på Trandum har lange korridorer som både de ansatte og innsatte går gjennom, og veggmaleriene bryter opp monotonien.
–Da jeg arbeidet med Christian Kroghs gate kalte vi det en humanisering av omgivelsene, og det er det vi gjør her også. I Christian Kroghs gate var det en del hærverk, men etter at vi hadde gjennomført arbeidet så opphørte det helt. Da ble det ikke lenger et sted å rette aggresjonen, fordi det ble så synlig gjennom prosjektet at man ikke hadde ønske om å behandle dem som noe annet enn et medmenneske. Det er samme basalpsykologi som ligger bak på Trandum. Når jeg er det oppe og snakker med de innsatte, så får jeg mange positive tilbakemeldinger. Men prosjektet skal leve litt over tid, før vi ser om dette er et godt grep for denne sammenhengen.
– Du nevnte dette med aksjonistisk kunst, og at du valgte dette bort – kan du si litt mer om det?
– Jeg tror at det er min lange erfaring som gjorde at jeg valgte løsningen jeg gjorde. Hadde jeg vært tretti år yngre så hadde jeg kanskje stått på barrikadene og valgt en annen type direkthet og voldsomhet – som jeg tror ville vist seg å være feil. Men det hadde vært veldig fint om noen brukte muligheten og materialet der og kom opp med for eksempel et URO-prosjekt. Noe mer dagsaktuelt, hvor man kunne belyse de samfunnsmessige negative sidene som Trandum er en representant for.