En rekke kulturbygg er reist i Norge de siste årene.Kunstprosjekter i slike anlegg byr på helt spesielle utfordringer. I utgangspunktet er disse arenaene godt egnet for kunst; publikum som oppsøker dem er grunnleggende positive til kultur.
Men nyere kulturbygg har også ofte et iøynefallende og fremtredende arkitektonisk uttrykk som gir lite plass til andre visuelle manifestasjoner. I verste fall må kunsten underordne seg det arkitektoniske programmet;den reduseres til dekor uten selvstendige kvaliteter.
Operaen i Oslo representerer et tidsskille når det gjelder arkitektur i kulturbygg, men også når det gjelder kunst i slike sammenhenger. Det ble fra begynnelsen av lagt opp til et tett samspill mellom arkitektkontoret Snøhettas arkitektur og de KORO-utnevnte kunstkonsulentene; kunsten skulle fungere som en integrert del av anlegget. Vegger og tak, utvendig og innvendig ble innlemmet i kunstprogrammet. Samtidig har man funnet plass til selvstendige arbeider som står fram med en markant identitet.
Bygningens karakteristiske ytterskall, formet som et isfjell i marmor og hvitlakkert aluminium, er bearbeidet og videreutviklet av kunstnere. De veldige steinflakene er dekket med mønstre som vekker assosiasjoner til pakkis og fjell, og som dermed bygger videre på motivene i selve arkitekturen. Men strukturene inviterer også publikum til å gå på og ta på overflatene. Dermed er de med på å gjøre operabygget til noe mer enn et objekt som skal betraktes på avstand, nemlig til en levende scene der de besøkende selv er rolleinnehaverne.
I interiørene er det monumentale sceneteppet til Pae White (2008)et av høydepunktene. Teppet er den eneste flaten i bygningens viktigste rom der det har vært mulig å plassere et ambisiøst kunstnerisk arbeid. Kunstneren måtte forholde seg til de begrensningene som følger av teppets praktiske funksjon, men hun måtte også forholde seg til tekstilhistorien; kunstnerisk bearbeiding av scenetepper er en egen sjanger innenfor tekstilkunsten.
Teppet er mer enn et dekorativt element i Snøhettas spektakulære arkitektoniske narrativ. Arbeidet bygger på en enkel idé, men er nesten ufattelig komplisert og omfangsrikt i utførelsen. Det er både massivt og florlett, flatt og tredimensjonalt på samme tid. Det er en historie i seg selv, tett knyttet opp mot våre forventninger til selve forestillingen. Det ser ut som et kjempemessig flak av skinnende blank metallfolie som har blitt krøllet sammen og siden brettet ut igjen. Hva skjer når gavepapiret åpnes? Hva skjuler seg på scenen bak den knitrende, sølvglinsende innpakningen?