Da fjorårets viktigste hendelser ble oppsummert av kunstkritikerne, var det flere som trakk frem at kunsten i de offentlige rommene hadde vært gjenstand for omfattende konflikter og debatter. Norske og internasjonale medier publiserte et imponerende antall artikler, intervjuer og innlegg om de av KOROs produksjoner som av ulike grunner ble oppfattet som kontroversielle. Omfanget, temperaturen og engasjementet i debattene hadde historiske dimensjoner. Det hadde også to andre, men langt mer stillfarne og tålmodige hendelser. I 2014 la KORO grunnlaget for en ny og ambisiøs samlingspolitikk for kunst i offentlige rom. Dessuten startet vi arbeidet med å utvikle en avansert nettside som skal gjøre denne skjulte skatten av en kunstsamling allment tilgjengelig. Velkommen til koro.no og til vår, til nå, ukjente perle av en samling av samtidskunst!
Kunst og kommunikasjon er uløselig knyttet til hverandre. Ja, mer enn det. Kunst – og særlig den visuelle samtidskunsten – forutsetter formidling for selv å kunne kommunisere. Og den forutsetter kvalifiserte fortolkninger for å bli forstått som ytring og verdsatt som verk eller handling. Kunsten i de offentlige rommene har – med enkelte hederlige unntak – gjennom årtier vært preget av at den har havnet i et kommunikasjonsmessig utenforskap. Den har vært oversett av forskerne. Den har sjeldent blitt anmeldt av kritikerne. Den har bare unntaksvis vært omtalt i pensum på universiteter, høgskoler og akademier. Den er ikke blitt formidlet etter at verkene er ferdig montert. Og den har bare i beskjeden grad blitt tatt vare på. Vi vet med andre ord ganske lite om den offentlige kunsten. Det er derfor gode grunner til å gjøre den tilgjengelig. Og det er gode grunner til å se frem til at det fra nå av er mulig å orientere seg i samlingen av kunst i offentlige rom på tvers av enkeltverk og enkeltprosjekter.
Samlingen av kunstverk som er produsert av KORO for staten omfatter 7000 verker. Disse verkene er lokalisert til nærmere 1000 steder. De fins over hele Norge og ved norske ambassader og konsulater i utlandet. I tillegg fins det et stort antall prosjekter i kommunale og fylkekommunale inne- og uterom som KORO har vært med på å realisere. Og det har, særlig det siste tiåret, vært produsert kunstner- og kuratorinitierte verk av midlertidig karakter som har hatt stor betydning. Disse verkene er nå beskrevet og dokumentert og kan oppsøkes og gjenoppleves i prosjektrommet på den nye koro.no. På nettsiden kan en søke på et utall måter slik at man kan finne og se nye sammenhenger mellom verker av bestemte kunstnere, på bestemte steder, utfra bestemte tematikker, bestemte teknikker osv. Og ikke minst, fra nå av kan man, når man er på reise, supplere galleri- og museumsbesøk med å oppsøke kunstverk i de offentlige rommene. Alle verker som er presentert på nettsidene, er utstyrt med geografiske koordinater slik at hver og en av oss kan slå opp på mobiltelefonen og få opplysninger om alle kunstverker som befinner seg i nærheten. Kunstreisen vil bli rikere etter dette. For – statens samling av kunst i offentlig rom er åpent tilgjengelig. Kunsten er for alle og den kan oppsøkes i bygninger og uterom som er åpne for allmennheten.
I planene for den nye samlingsforvaltningen, har KORO forpliktet seg til at samlingen i sin helhet skal være i tilfredsstillende stand i løpet av de nærmeste fem årene. Den vil være allment tilgjengelig på nettsiden i god tid før den tid. I den første versjonen som åpnes nå, presenterer vi mer enn 1000 verker. Vi har begynt med de nyeste prosjektene, de som er under arbeid og som er ferdigstilt de siste årene. Arbeidet med å gjøre tilgjengelig de resterende tusener av enkeltverker er i full gang og vil ha høy prioritet fremover. Målet er at hele den kunsthistoriske skattekisten det her dreier seg om, skal komme – ikke bare lokale brukere – men hele befolkningen til gode.
Hvorfor er ikke oppmerksomheten blitt rettet mot de offentlig tilgjengelige verkene tidligere, og hvorfor er det så viktig å gjøre det nå? Faktorene kan være mange og vil ganske sikkert bli et tema for kunsthistorikere og andre kulturforskere i årene fremover. Det som er åpenbart, er at det i en viss forstand handler om kommunikasjons- og fortolkningsprosesser. Fra kunstfilosofien er det lagt vekt på at betraktningsmåten og betraktningskonteksten alltid til en viss grad er ladet med ”fordommer”, forventninger. Vi ser alltid noe som noe. Kunsten i de offentlige rommene har stort sett blitt til gjennom oppdrag. Oppdrag har vært forstått som en del av kunstnernes virke som har vært mer eller mindre styrt av oppdragsgivere, byggherrer og arkitekter. Kunsten har manglet den autonomi som i kunstfeltet har vært ansett som selve forutsetningen for kunstnerisk kvalitet.
De siste tiårene, har de indre logikker i det visuelle kunstfeltet bidratt til at stadig flere kunstnere har villet bryte ut av autonomiens isolerte arenaer for nettopp å lage en kunst som er nærmere livet, samfunnet og de spørsmål som angår individene og deres livsbetingelser. De offentlige rommene er gjennom dette blitt interessante steder, det er blitt rom som avantgarden henvender seg til og ytrer seg gjennom. I den samme bevegelsen har kunsten i de offentlige rommene endret karakter fra å være utsmykning og forskjønning til å bli en del av den visuelle ytringskulturen.
Gjennom å se kunsten i de offentlige rommene som viktig kunst, er det også blitt påtrengende viktig å søke etter dens verdier og kvaliteter. Og dens plass i den større kunsthistorien. En slik perspektivdreining vil nødvendigvis ha tilbakevirkende kraft. Hvis vi oppdager at de verkene som produseres for offentlige miljøer i dag er verdifulle kunstverk, vil det umiddelbart også bli interessant å vurdere om ikke også den kunsten som er laget tidligere, før perspektivene ble endret, også bærer på oversette kvaliteter. Og jeg kan garantere: en undersøkelse av hva som fins av kunstskatter i KOROs samling vil gi løfterike resultater. Studier av kunsten i de offentlige rommene har potensial til å endre norsk kunsthistorie.
I tillegg vil vi, ved nærmere ettersyn, kunne se at kunst som er laget for offentligheter også er bærere av historien om hvordan ytringsbetingelsene for den visuelle kunsten har utviklet seg de siste 40 årene. Den som er interessert i kunstnernes ytringsfrihet, og det er det jo gode grunner til å være opptatt av, vil kunne gjøre interessante funn som kan bidra til å opplyse og nyansere både den allmenne forståelse om kunstens vilkår og de kommende kunstdebatter.
Kunsten får verdi og mening gjennom kommunikasjon – gjennom formidling, samtaler, debatter, kritikk, journalistikk og forskning. Samlingen er nå åpen for nærmere undersøkelser. Det er fellesskapets kunst. Den er tilgjengelig for oss alle.