Langt fra permanent

Tekst Annicken Vargel Foto Pål Hoff

Det første kunstverket du møtes av på Høgskolen i Bergen er fasaden – dekket av Kobling av Anne-Gry Løland. Verket er ubønnhørlig knyttet til arkitekturen og vil være der så lenge bygget eksisterer.
– Vi ønsket oss noe som var i den andre enden av skalaen, forklarer kunstkonsulent Sissel Lillebostad. Derfor er det nå utlyst en åpen idékonkurranse om tidsbegrensede kunstprosjekt ved høgskolen.
– Dette gjelder prosjekt som er knyttet til det sosiale rommet, hendelser som kan oppstå mellom mennesker, og som ikke nødvendigvis skal vare i 30–40 år. Da kan man ta opp dagsaktuelle temaer, noe som er viktig akkurat nå – eller også prosjekter som er irriterende.

Navnet på prosjektet – Vågestykke – er knyttet til tanken om at prosjektets betingelser gjør at man kan ta større risiko.
– Verk som spilles ut mellom folk krever også en annen type sensitivitet for hvordan høgskolen ser seg selv eller oppfattes. I samtaler med Statsbygg var det en liten vei å gå for å få dem til å tro at dette er mulig. Men vi har hatt en god dialog, og de er veldig lærevillige og åpne for innspill. Nå ønsker vi oss ideer som kan utvikles videre, i samarbeid med høgskolen og Trond Hugo Haugen og meg, som fungerer som kuratorer i prosjektet, sier Lillebostad.

Underveis i arbeidet med kunstplanen til Høgskolen i Bergen, dro kunstutvalget på en studietur til biennalen i Venezia.
– Der så vi verk som gjorde stort inntrykk på oss alle sammen, og det faktum at biennalen er et midlertidig prosjekt, gjorde det på en måte enda sterkere.

Lillebostad og Haugen ser for seg at prosjektet kan appellere til mennesker med ulik bakgrunn.
– Det vil ikke være nødvendig med en spesiell kunstnerisk praksis – og vi er veldig spente på hva som kommer av forslag.
– Hva håper dere på?
– Det vet vi jo egentlig ikke. For å gå et hakk tilbake i prosessen, så fikk vi blant forslagene til permanente verk på høgskolen et spesielt prosjekt fra Ryan Gander. Han hadde lest verdigrunnlaget for skolen helt presist, og foreslo at skolen skulle ha en katt som kunne få fritt rundt på området. Det var et fantastisk prosjekt, og en perfekt speiling av høgskolen. Det er vel egentlig den type ting vi håper på. Å få gjennomdiskutert tomme honnørordene med verdigrunnlag som vi omgir oss med, og få dem finslipt så de gir mening igjen. En katt kan leve i 17 år, og det var en stor omsorgsoppgave Gander la fram. Både rektor, som var de ansattes representant i kunstutvalget, og arkitekten, ønsket å gå for prosjektet. Diskusjonen vi hadde om katten var rik og friksjonsfylt – som igjen har formet hvordan kunstutvalget jobber sammen. En teknisk detalj gjorde at katten ikke lot seg realisere, sier Lillebostad.

Vågestykke skal strekke seg over tre år, fra 2016 til 2018. Frist for å levere forslag er 1. juli, og noen av bidragsyterne vil bli inviterte til seminar på høgskolen i høst.
– Deltakerne må bli kjent med stedet og de fysiske rammene. Det er et stort sted, en stor stab, flere avdelinger med utrolig avansert utstyr. Jeg er spent på hva som kommer, det er jo ikke slik at vi nå ønsker oss en drøss med katter.