– Mitt verk kan leses som en reise på en vei gjennom et landskap på ulike tider av døgnet eller året. Den gule stripen jeg har lagt inn gjennom hele veggen, kan minne om veimerking. Det var vanskelig å la være å spille på slike assosiasjoner, sier Per Formo om veggmaleriet han har laget ved Statens vegvesen i Steinkjer.
Av Ingvill Henmo
Per Formo arbeider vanligvis i serier, og konstruerer bilder ut fra en geometrisk grunnstruktur han selv har laget. For KORO har han nylig utført et større veggmaleri ved Statens vegvesen i Steinkjer. I verket, som bærer tittelen Kromatisk passasje, veggmaleri over et relieff av arkitekt Erik Fasting (1967) (2016), går Formo i dialog med et allerede eksisterende relieff, og det likner derfor ikke på bildene han vanligvis lager.
Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen med dette verket, og hvilken rolle relieffet hadde i utformingen av det?
– Relieffet befinner seg i kantina i et bygg fra 1960-tallet, som ble påbygd i 1976. Erik Fasting var arkitekten, og man antar at han står bak relieffet. Kunstutvalget ønsket at jeg skulle inkorporere det eksisterende relieffet i mitt verk. Hvis det ikke fungerte, kunne jeg fjerne det. Da jeg kom på befaring første gang, var det ikke mulig å se logikken i strukturen. Relieffet er laget i en ganske enkel teknikk: Plankebiter festet i forskalingen har laget omtrent en centimeter dype horisontale striper i betongveggen. Veggflaten var i seg selv veldig grov med mange spor av forskalingen. Striperelieffet var spredt jevnt utover hele den lange veggen, og gav egentlig ingen mening. Kanskje var tanken bare at relieffet skulle bryte opp flaten. Men da jeg fikk målt opp veggen og relieffet, viste det seg å ha en klar struktur som gjentar, men forskyver et tema. Og det var egentlig midt i blinken for min del. Jeg starter jo aldri med en blank flate, jeg vil gjerne ha noe gitt å arbeide ut fra. I mitt vanlige arbeid lager jeg geometriske strukturer eller regelstyrte prosedyrer som jeg starter med når jeg komponerer bilder – jeg har noe som skal bearbeides. Her var en tilsvarende situasjon, og det passet meg utmerket. Jeg tenkte at relieffet viste en slags musikalsk struktur, en kanon. Et musikalsk forløp – dette gjorde oppdraget interessant.
Kan du beskrive strukturen litt nærmere?
– Den består av en rapport som blir gjentatt tre ganger, men med variasjoner. Den første rapporten er kuttet på venstresida, den tredje på høyresida. Bare i midtfeltet gjengis den i sin helhet. Strukturen er dermed avskåret i begge ender. Visuelt sett er det fint at de tre delene i relieffet ikke er helt like; variasjonen skaper en visuell spenning. Det danner et åpent forløp. Jeg tolker det som en reise på en vei hvor man ikke ser slutten verken til venstre eller høyre.
Relieffet gav deg en struktur å gå ut fra. Hvordan artet dialogen med dette formale utgangspunktet seg?
– Jeg starter alltid åpent når jeg begynner på et verk. Jeg har gjerne flere ideer og lager mange digitale skisser. Her startet jeg med å tegne inn hele veggrelieffet, som jeg så skisserte videre på for å kunne kjenne på alle mulighetene. Ganske fort så jeg at jeg enten måtte kamuflere relieffet eller aktivisere det. Jeg valgte det siste. I stedet for å tenke på det som plagsomt styrende ville jeg bruke det som en ressurs og la det få hovedrollen. Jeg valgte å lage en tredeling i fargen. En gjentakelse, men i tre ulike fargeklanger. Jeg fargesatte de horisontale stripene og feltene som ligger mellom dem. Verket er en slags orkestrering av relieffets struktur – en fargeorkestrering hvor jeg har tolket relieffet og synliggjort linjestrukturen.
Hvorfor valgte du denne løsningen?
– Det er en blanding av ulike hensyn. Relieffet består av to forløp: Det bakenforliggende forløpet følger veggen i nesten hele høyden og har et midtfelt som synes å komme ut i rommet. Det andre, indre forløpet er lavere og forskjøvet mot høyre. Strukturen er som en slags kanon med et tema som gjentas forskjøvet i et smalere register. Jeg tolket det som en enkel musikalsk struktur og syntes det ble visuelt interessant å synliggjøre dette doble forløpet. Det indre forløpet har jeg gjort delvis transparent, med mørke felt på hver side av lysere felt med en sirkel i midten. Sirkelen innførte jeg delvis for å lage et fokuspunkt i hvert felt, men også for å skape en romlig virkning og en formkontrast til det lineære.
Fargene i verket er, som du sier, tredelt. Første felt er rødgule fargetoner, midtfeltet er i grønnlige fargenyanser, og det siste feltet er i blålilla – farger fra hele regnbuen. Hvorfor organiserte du fargene slik?
– Hovedtanken var å lage et stort mangfold av farger. Jeg hadde et annet forslag med komplementærfarger i hvert felt, men det la jeg bort da jeg kom tilbake på en ny befaring og så hvor lite rommet var. Det ble et spørsmål om enkelhet versus kompleksitet, og om hva rommet kan tåle. Varianten med nyanser av grunnfargene var mer harmonisk, men gav likevel tilstrekkelig med fargevariasjon.
Du arbeider i et nonfigurativt formspråk hvor det ikke gir særlig mening å snakke om et fortellende innhold. Formelementene produserer mening og innhold, og tolkningen av dem er åpen. Har du under arbeidet likevel blitt påvirket av at Statens vegvesen holder til i lokalene?
– Ja, jeg har tenkt på en del ting som er helt konkret knyttet til rommet og til institusjonen som holder hus her. Tematisk tolket jeg relieffets åpne forløp som en reise på en vei hvor man ikke ser slutten verken til venstre eller høyre. Mitt verk kan leses som en reise på en vei gjennom et landskap på ulike tider av døgnet eller året. Jeg lar også veggmaleriet spille mot den motstående veggen i rommet, hvor man kan se ut på en vei og et landskap. De lyse feltene med sirkler kan oppleves som bilder av vinduer. Gulstripen jeg har lagt inn gjennom hele veggen, kan minne om veimerking. Det var vanskelig å la være å spille på slike assosiasjoner.
Verket i Steinkjer likner ikke særlig på bildene du vanligvis lager. Er det første gang du går i dialog med en visuell struktur som allerede finnes?
– Ja, det er det. Det er første gang jeg tar utgangspunkt i ting på stedet. I andre offentlige kunstprosjekter har det ikke vært noen gitte forutsetninger utover selve rommet.
Du er genuint opptatt av det å se. Hvorfor har du så sterk tro på det?
– Jeg opplever en lystfølelse ved det å se – i kunsten, men ellers også. Lyst, og glede. Det visuelle øyeblikket er intenst, veldig nærværende og kjennes betydningsfullt samtidig som det er lett og flyktig. Opplevelsen er vanskelig å beskrive, fordi den er språkløs. Dette er en erfaringsdimensjon jeg har opplevd, og som jeg gjerne vil utforske. Det optimale er å lage en visuell opplevelse som går som et flash gjennom betrakteren, men som også kan vare. Jeg er opptatt av synet og det synlige som en gave, men også som en utfordring eller et problem. Synet konstruerer den visuelle verden, og det du ser, er et produkt av vårt perseptuelle apparat. Det fungerer like mye som et filter som en åpen port. Maleriet kan kombinere en sterk visuell opplevelse med en styrket bevissthet om synets rolle.
Om Per Formo:
Per Formo (f. 1952 i Trondheim) arbeider med maleri innen et nonfigurativt billedspråk. Formelementene produserer mening og innhold, og tolkningen av dem er åpen. Han arbeider oftest i serier, hvor en geometrisk struktur ligger til grunn for komposisjonene. Bildene konstrueres etter enkle prosedyrer han selv bestemmer seg for å følge.
Formo utdannet seg til musiker før han satset på kunsten. Hans systematiske arbeidsmetode, hvor han finner fram til estetiske uttrykk gjennom en analytisk metode, kan minne om enkelte komponisters måte å arbeide på. Vektleggingen av farger, former, estetiske formelementer i malerier som ikke kan sies å likne på noe i virkeligheten, kan også minne om musikk hvor klang, rytme, valør og andre formale virkemidler skaper uttrykket.
Teksten er skrevet av Ingvill Henmo på oppdrag fra KORO.
