Riitta Ikonen og Karoline Hjorth har bidratt med åtte fotografier av eldre mennesker som nærmest går i ett med naturen, til kunstprosjektet i NTNUs bygg Akrinn på Campus Kalvskinnet i Trondheim.
Av Mona Gjessing
– I Eyes as Big as Plates har vi allerede samarbeidet med 60 eldre mennesker fra tolv land over hele verden, og arbeidet bare fortsetter. Vi elsker det unike møtet med hvert enkelt menneske og opplever prosjektet vårt som svært meningsfullt, sier Karoline Hjorth entusiastisk. Sammen med finske Riitta Ikonen har hun bidratt med åtte oppsiktsvekkende fotografier av eldre mennesker som nærmest går i ett med naturen, til kunstprosjektet i NTNUs bygg Akrinn på Campus Kalvskinnet i Trondheim.
Prosjektet Eyes as Big as Plates startet i 2011, og i disse dager lanseres også en bok med samme tittel på Forlaget Press. Hvordan oppsto prosjektet, og hvordan er forbindelsen mellom prosjekt og bok?
– Selve Eyes as Big as Plates startet mens jeg studerte journalistikk i England. Jeg fikk en e-post fra Riitta, som skulle ha et kunstneropphold i Norge og var på leting etter en samarbeidspartner. Riitta hadde brukt søkeordene Norwegian, Granny og Photographer og kommet over min bok Mormormonologene, som nylig var utgitt på Forlaget Press. Jeg googlet Riittas prosjekter, som inneholdt mye humor og varme, og fant straks ut at jeg gjerne ville samarbeide med henne. Første gang vi traff hverandre, var i Sandnes, hvor vi skulle bo og jobbe sammen i et bitte lite hus i halvannen måned. Det var heldigvis full klaff oss imellom. Vi hadde allerede planlagt å samarbeide om et prosjekt knyttet til nordisk folklore med eldre bidragsytere. Selve tittelen er hentet fra formuleringen øyne så store som tinntallerkener fra H.C. Andersens eventyr Fyrtøyet, men vi ønsket også å gi assosiasjoner til det å sperre opp øynene og være nysgjerrig. Et poeng med Eyes as Big as Plates ble etter hvert å undersøke eldre folks forestillingsevne. Snart viste det seg at mange av de eldre vi ble kjent med hadde svært god greie på norsk folklore. Torleiv, som vi traff på en kafé for eldre som lå rett rundt hjørnet for vår «residens» i Sandnes, var for eksempel pensjonert filolog, forteller Karoline Hjorth.
– Når det gjelder boka, så tar den opp i seg vårt prosjekt i måten den er utformet på. Hver bok er unik og å betrakte som et stykke kamuflert natur. Den ble faktisk til i to runder. Da Riitta og jeg hadde sittet i hele ti dager og limt 8000 ekte blader på forsiden og baksiden av bøkene nede i et dunkelt rom i kjelleren i Kunsthall Grenland, ringte redaktøren i forlaget og mumlet noe om «distressing news». Det viste seg at bokbinderiet hadde bestilt feil størrelse på kartongen. Vi hadde altså limt bladene på kartong som var for liten til innmaten i boka! Takket være hjelp fra mødre, slekt og venner klarte vi i løpet av fire dager å gjøre jobben på nytt. Det er mye kjærlighet nedfelt i hver bok, skal jeg si deg.
I prosjektet fokuseres det utelukkende på eldre mennesker. Ligger det en kritikk av velferdsstatens manglende interesse for alderdom i valget deres?
– Det ligger selvsagt en indirekte politisk kritikk i prosjektet, en kritikk av den måten samfunnet vårt behandler de gamle på. Vi er lei av de generelle beskrivelsene av eldre mennesker og ønsker å trekke frem enkeltindivider og deres historier og forestillingsverdener. Det finnes mange fantastiske eldre mennesker, og i likhet med resten av befolkningen trenger de å bli sett og hørt. Det som er mest provoserende, er jo at man må sette fokus på denne aldersgruppen hvis den i det hele tatt skal synes. Bak mitt tidligere prosjekt Mormormonologene lå det for øvrig også en spesifikk interesse for hva det vil si å være en gammel dame. Ikke minst var jeg nysgjerrig på alle mytene som er spunnet rundt eldre kvinner, sier Hjorth.
Når damer over klimakteriet diskuteres i media i dag, handler det gjerne om hvorvidt de har et aktivt seksualliv eller er blitt demente. Media er i liten grad interessert i å betrakte eldre som enkeltindivider, og en genuin interesse for hva slags mentale erfaringer som gjøres i alderdommen glimrer med sitt fravær. Er prosjektet deres et ønske om å skape nye holdninger?
– Ja, absolutt. I våre prosjekter er modellene like viktige i skapelsesprosessen som Riitta og meg. Vi foretrekker for øvrig å kalle dem samarbeidspartnere og ikke modeller – det høres så passivt ut. Det er ikke noe passivt over menneskene vi involverer. Uten deres medvirkning, intet prosjekt. De bidrar aktivt til det endelige resultatet. Vi ønsker å demonstrere at eldre først og fremst er enkeltindivider, og at de i kraft av å ha lagt nesten hele livsløpet bak seg burde påkalle de yngres nysgjerrighet, sier Hjorth.
I den innledende teksten til boka på Forlaget Press hevder Aina Landsverk Hagen: «The photographer and the sculptor. They share some recollections from the early days of project collaboration: two quite different professions encountering a phenomenon: people coming of age, longing for nature.» Det klinger umiddelbart riktig, men hvorfor er det slik?
– Jeg tror ikke lengselen mot naturen er et aldersspesifikt fenomen. Både Riitta og jeg har den samme lengselen, og jeg er 37, Riitta 36. Når det er sagt, så har mange av de eldre menneskene vi har samarbeidet med verden over, gjerne bestemte steder i naturen de har vendt tilbake til gjennom livet. Det er disse stedene vi reiser til og fotograferer. Noen av dem har imidlertid aldri lagt ut på tur i naturen, og det er nettopp poenget: Alle er unike, noe som gjør det umulig å uttale seg generelt om «de gamle».
Slik jeg forstår prosjektet Eyes as Big as Plates, så bærer det i seg en dualitet: Det rommer et memento mori, men også et slags husk at du skal leve. Sørgelig og muntert på samme tid, ikke sant?
– Ja, vårt prosjekt rommer en dobbelthet og forhåpentligvis også en mangetydighet. De unike skulpturene i organisk materiale, av blader, kvister, mose og fisk, blir liggende igjen og råtne i naturen etter at bildene er tatt. Sånn sett er også tidsaspektet en viktig del av prosjektet. Jeg sikter til kostymets iboende flyktighet som organisk materiale, det fotografiske øyeblikket og, ikke minst, den mytiske tiden som skapes i bildet. I tillegg kommer den tiden ethvert menneske har til rådighet på kloden, og hvordan man velger å benytte den. Dette aspektet klinger med.
Hvorfor betegnelsen skulptur?
– Riitta lager det som på engelsk kalles wearable sculptures. Det er transformasjonen som finner sted hos modellen som blir iført en slik skulptur, jeg forsøker å fange inn i fotografiene. Vær og lysforhold spiller også med i det endelige resultatet. Skulpturen er både det som blir satt på modellen, og det som skjer i sammensmeltningen mellom skulptur og modell. Når modellen blir en integrert del av det skulpturelle kostymet og omgivelsene rundt, endres også den tidsfølelsen jeg allerede har snakket om.
Den som tar på seg en maske, kan lett komme til å føle seg forvandlet innvendig. Man blir det man forestiller. Er det noe slikt du sikter til?
– Igjen, hvert menneske reagerer ulikt. Jeg husker at Lisa fra Island, en dame vi har fotografert to ganger, fortalte at hun opplevde å bli satt tilbake til en annen tid. Selv om hun hadde vært på stedet der vi fotograferte mange ganger før, så kjentes alt plutselig annerledes. Andre er først og fremst opptatt av å posere riktig. Men for alle er det jo en annerledes måte å være ute i naturen på, og det gir en følelse av noe nytt.
Er det noe religiøst over den rituelle fremgangsmåten dere bruker? Ønsker dere å lokke frem en magisk impuls?
– Haha, tja, om ikke akkurat magisk, så er det i hvert fall noe i dette prosjektet som gjør at vi opplever det som avhengighetsskapende. Først og fremst er det det intense møtet med hver enkelt person, og at hvert møte er unikt. Det er ikke noe vi akkurat sitter og venter på, men det skjer alltid noe uforutsigbart og overraskende. Kanskje er det det som oppstår i møtet mellom oss tre og naturen som er det aller viktigste? Etter hvert har vi også begynt å se vårt eget prosjekt i et klimaperspektiv, og det forsterker definitivt vårt ønske om å fortsette. Eyes as Big as Plates handler grunnleggende sett om menneskets forhold til naturen, ikke bare de eldres, også vårt. Det hadde vært fint om vi på fremtidens vegne kunne oppføre oss kollektivt smartere. Jeg sliter selvsagt med dårlig samvittighet for at vi flyr jorda rundt for å realisere vårt prosjekt, men måten vi tar oss rundt på kan jo på sikt ta nye former.
Hva forteller dere til menneskene dere tar kontakt med? Vet de hva de er med på?
– Ja, vi har med bilder fra prosjektene våre når vi går rundt og leter etter samarbeidspartnere, enten det er på Sandnes eller Manhattan. Vi bruker bildene til å forklare prosjektet og presentere oss selv.
Et av bildene i kunstprosjektet på NTNU, Campus Kalvskinnet er av et menneske som er nærmest tildekket av tang og sitter bortvendt på en knaus. Kan du fortelle mer om dette?
– Det er jo Tove fra Grønland du tenker på! Dette bildet er fra vår reise til Grønland i 2015 og er inspirert av en lokal legende. Hun var opprinnelig dansk, men hadde bodd på Grønland de siste 60 årene med sin mann, Joel. Hun hadde lært seg å fiske og jakte, og var også blitt grundig satt inn i Grønlands folkloristiske legender og moralkoder. Legenden det refereres til i bildet, er Havets mor. I sin essens handler den om en både grusom og sjenerøs skikkelse som bor på havets bunn og hersker over havet. Dersom menneskene oppfører seg dårlig, for eksempel er grådige eller bryter tabuer, fester hun alt som lever i havet i sitt eget hår. Slik hindrer hun fiskerne i å skaffe seg føde. En sjaman får den krevende jobben med å reise ned i dypet for å finne ut hva havets mor har reagert på. Sjamanen overbringer deretter en beskjed fra havets mor til menneskene om hva de må gjøre for å løse opp i floken, slik at fiskene kan føres tilbake i havet. Grønland er et av de stedene vi har besøkt hvor folk i stor grad merker klimaendringene. Oppholdet der har satt dype spor i oss begge.
Jeg legger merke til at titlene på alle fotografiene er fornavn: Astrid, Woody, Bob. Hvorfor det?
– Ved å bruke fornavnene til de vi tar bilde av, ønsker vi både å skape en nærhet til personen som løftes frem, og å tydeliggjøre at det er virkelige mennesker og ikke mytiske figurer vi forholder oss til.
I enkelte fotografier er modellen komplett dekket av for eksempel blader og mose, og tankene går til masker og utkledninger à la den franske kunstneren Charles Fréger. Kjenner du til dette kunstnerskapet?
– Det er flere som har påpekt likheter mellom våre prosjekter, men jeg vil vel si at Fréger jobber mer dokumentarisk enn oss. De vi avbilder, jobber frem kunstverket sammen med oss. Han er én, vi er to. Det er også en forskjell.
I 2012 deltok dere med prosjektet i utstillingen Kamuflasje på KIASMA i Helsinki. Hvordan vil du si at prosjektet passet inn i sammenhengen, Riitta?
– Vi opplever at prosjektet vårt ble tatt godt imot i Finland. Det var forfriskende å se at også folk som ikke nødvendigvis kommer fra Finland, lot seg begeistre. Kamuflasje var en utstilling av objekter som ikke så lett lar seg kategorisere. Målet med utstillingen var ifølge kurator Leevi Haapala “å forkle objektet slik at det blir vanskeligere å oppfatte. Kamuflasje dekker ikke til, den skjuler gjennom å avsløre. I utstillingen er samtidskunst og design skjult av og i hverandre”.
I beskrivelsen av kunstprosjektet på NTNU, Campus Kalvskinnet står det at verkene hver på sin måte inviterer til refleksjon rundt miljøspørsmål, biologiske prosesser og teknologisk utvikling. Hvor dekkende er en slik beskrivelse?
– Den teknologiske utviklingen er ikke vårt hovedfokus, men vi er begge, som du har skjønt, opptatt av biologiske prosesser og miljøspørsmål. Eyes as Big as Plates er ikke laget med tanke på å skulle monteres et bestemt sted, men med sin doble bunn fungerer de åtte bildene fra serien godt der de nå henger utenfor et kjemilaboratorium, sier Hjorth.
Ifølge teksten på KOROs hjemmesider har fotoserien siden prosjektstart utviklet seg til et forsøk på å forstå det moderne menneskets tilhørighet til naturen. Har prosjektet ført dere noe nærmere en slik forståelse?
– Hm, jeg tenker vel at vi på en måte begynner på «scratch» hver gang vi innleder et samarbeid. Gjennom prosjektet vårt blir vi til de grader klar over hvor lite vi faktisk vet og forstår. Én ting står imidlertid klarere for meg nå, og det er hvor sårbart det hele er. Vi så nylig Jeff Orlowskis nye dokumentarfilm Chasing Coral, og da ble det helt tydelig at det haster med å redde miljøet. Det er en oppgave som binder oss sammen på tvers av generasjonene, sier Riitta Ikonen.