– Komposisjonene skaper rytme og størrelsesforhold i flaten, mens fargene og lyset tilfører klang, sier Marie Buskov, kunstneren bak collagene 11 formasjoner, som er innkjøpt til Høgskolen i Sørøst-Norge, Campus Porsgrunn.
Tekst: Mona Gjessing
I ditt kunstneriske virke tar du i stor grad utgangspunkt i egne rom og arkitekturfotografier. På hvilken måte opplever du disse som et egnet utgangspunkt for skulptur og collage?
– Til tross for at jeg ikke er arkitekt av profesjon, vil jeg si at interessen for romlighet og arkitektur er grunnleggende i mitt kunstnerskap. Jeg begynner ikke arbeidsprosessen med en analyse eller en prosjektbeskrivelse av et tema, men har nesten alltid fotografier av arkitektur, eller tenkte utsnitt av arkitektur, som utgangspunkt. Det oppleves som uuttømmelig inspirerende. Arbeidene mine, både collager og skulpturer, kan på mange måter sammenlignes med konstruksjoner. Flate møter flate og bygger et rom, som arkitekturen selv. Derfor tenker jeg også på collagene som skulpturelle, bare i et annet format. Jeg arbeider ikke med tolkninger, slik for eksempel en landskapsmaler gjør.
Du beveger deg tilsynelatende fremover i kunstproduksjonen i et slags kontinuum, i en prosess uten den helt store dramatikken. Har det også forekommet radikale brudd i utviklingen?
– Haha, hvis vi skal snakke om radikale eller dramatiske brudd, så dreier det seg om slike brudd i en liten skala. Jeg har med andre ord ingen tydelige brudd å vise til, men jeg arbeider alltid med å raffinere egen arbeidsprosess og uttrykk.
– Det dreier seg om en vedvarende forenkling og om å rydde plass til å jobbe med det elementære: komposisjon, flater, farger og størrelser, romlighet og lys. Det mest radikale i mitt kunstnerskap de siste årene er nok at jeg forlot fotografiet som en del av det ferdige verket, og gikk fra utelukkende å lage installasjoner med utgangspunkt i selve utstillingsrommet til å lage bilder og skulpturer med friere underlag og større grad av abstraksjon. Å arbeide i billedformatet opplever jeg som en stor frihet! Det siste året har jeg også brukt skissebok, blyant og papir fremfor å skisse på data. Det er også med på å gjøre arbeidet friere.
– Da jeg skulle begynne å arbeide med bildene til Høgskolen i Sørøst-Norge, Campus Porsgrunn, visste jeg omtrent bare at veggen jeg hadde til rådighet i det 1100 kvm store senteret var 7 meter bred, og at takhøyden var ca. 2,60 meter. Når jeg arbeider konsentrert og målrettet med et materiale i en begrenset periode, slik jeg gjorde med collagene 11 formasjoner til Campus Porsgrunn, så oppstår det en spesiell form for energi som bidrar til selve utformingen av komposisjonene. I slike perioder skjer det noe; jeg tar noen skritt.
– 11 formasjoner er faktisk den første komposisjonen der jeg utelukkende forholdt meg til skisseboka. Arkitektoniske formasjoner tegnet fritt og etter fotografier ble skannet og lagt inn på data, hvor jeg rentegnet blyantstrekene. Ved hjelp av en prosjektor som lyser ned, bestemte jeg formatet på den enkelte komposisjonen. I tillegg laget jeg en grov grunnleggende komposisjon for valør som jeg tok utgangspunkt i. I atelieret mitt er det fem bord hvor det ligger hundrevis av malte akvarellark i ulike fargenyanser og sjatteringer som jeg maler opp kontinuerlig når jeg jobber. Det var blant disse jeg gikk på «shopping» for å finne riktig farge til bildene. Når jeg jobber slik som dette, med mange bilder samtidig, blir det gjerne slik at en del av fargene går igjen. Det lar seg gjøre å snakke om en avgrenset palett.
Tittelen på kunstprosjektet vi nå snakker om, er i likhet med titlene på mange av dine andre arbeider de siste årene relativt nøytral. Hva er ditt forhold til titler?
– Jeg lager alltid komposisjonene først, de er det bærende i arbeidet mitt. Det primære er billedspråket, men titlene er også viktige selv om de kommer etterpå. Tittelen 11 formasjoner er valgt fordi bildene ikke peker på noe annet enn seg selv og det man ser. De er sammenstillinger av flater som med farge, valør og komposisjon skaper romlighet i spennet mellom rester av gjenkjennelige arkitektoniske elementer, farge og lys. Imidlertid er de uten skala, de kan likeså godt være det romlige i en oppstilling mellom en bordflate og en bok som et bylandskap. På detaljnivå vil jeg si at bildene handler om hvordan akvarellen møter papiret, om pigmentene trekker dypt ned i papiret, eller om fargen legger seg som et slør. De handler også om hvordan flatene jeg skjærer ut med skalpell legges ved siden av hverandre og danner billedrom. Underveis legges det til og trekkes fra, den ene fargen byttes ut med den andre.
Du har i de siste årene hatt en hyppig utstillingsvirksomhet. Du har vist collager og skulpturer i flere sentrale norske kunstinstitusjoner, men også i mindre gallerier rundt om i landet. I utstillingen NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon på Astrup Fearnley Museet (AFM) i 2015 disponerte du en egen sal med en takhøyde på over 8 meter og et relativt stort areal, mens du i Elephant Kunsthall på Lillehammer forholdt deg til et visningsrom hvor takhøyden kun var 2,20 meter og det samlede arealet 6 x 7 meter. Hvordan forholder du deg til så vidt forskjellige rom?
– Jeg er alltid opptatt av hvordan bilder og skulpturer fungerer i rommet, og av plasseringen av de enkelte objektene. Når det gjelder utstillingen på AFM, var det fristende å produsere skulpturer som kunne henge ned fra taket for å fremheve rommets skrå takhøyde. Til utstillingen i Elephant Kunsthall ønsket jeg å lage en mer intim situasjon. En skulptur i signalgul farge på gulvet kompletterte et utvalg collager som var montert side om side på veggene i det lille galleriet.
Ditt forrige kunstprosjekt for KORO i 2016, knyttet til det nyopprettede Kriminalomsorgsdirektoratet på Lillestrøm, var svært omfattende og innbefattet større utendørsskulpturer, veggmalerier og digitale trykk på glass. Hva vil du si er forskjellen i din tilnærming til ditt nåværende prosjekt og det forrige prosjektet?
– De to prosjektene er ikke sammenlignbare. Det nylig avsluttede prosjektet i Porsgrunn var et innkjøp av en komposisjon som allerede var underveis, mens kunstprosjektet på Lillestrøm dreide seg om et stedstilpasset og helhetlig løp. Men i begge tilfeller kommer kunst ut i samfunnet og blir en del av folks hverdag, og det synes jeg er veldig inspirerende.
På forsommeren bidro du med utstillingen «Marie Buskov velger seg Anna-Eva Bergman» i Oslo Kunsthandel på Tullinløkka. I denne utstillingsserien velger kunstnere seg en medutstiller som har betydning for eget kunstnerskap. Hvorfor nettopp Anna-Eva Bergman?
– Anna-Eva Bergman jobber også med abstraksjon, men gjerne ut fra bilder av landskap i stedet for arkitektur. Men motivene opplever jeg som underordnet. Det handler om en følelse av en felles måte å se verden på, hvilket utsnitt man velger. Noen ganger er fjellene og månen gjenkjennelig, andre ganger fremstår de som rene former. Det å fotografere det man ser, er jo så enkelt som å fryse blikket og ta et utdrag av verden. Fotografiet kan få virkeligheten til å vippe mellom – som hos Anna-Eva – jordflekker i et snølandskap eller abstrakte mørke felter i en lys flate. Uttrykket hennes er kraftfullt, og hun mestrer det med få grep. Bildene kjennes nødvendige, det var nødvendig at de ble laget, og det setter jeg høyt.
Dine arbeider vitner om en interesse og forståelse for kunstretninger som suprematisme, konstruktivisme og dessuten for Bauhaus. I tillegg har du tidligere nevnt Aleksandr Rodtsjenkos fotografier som en inspirasjonskilde. Kan du utdype hva det er som fascinerer ved disse retningene?
– Da jeg gikk på akademiet i København, fikk jeg to råd: «Lag kunst med et tillært slør av uvitenhet», som kan forstås som å gi plass til intuisjon, og «Finn din maskin». Det dreier seg om å finne noen få komponenter å sette i verk for å starte en prosess. Komponenter som er så fleksible og tøyelige at de ikke lukker prosessen for tidlig, og som kan brukes igjen og igjen og likevel gi følelsen av å tenke en tanke helt på nytt.
– Da jeg oppdaget Rodtsjenkos fotografier på midten av 2000-tallet, hadde jeg anvendt fotografiet en stund. Måten Rodtsjenko brukte kameraet og perspektivet på til å vri og vende på virkeligheten, var imidlertid forløsende for min arbeidsprosess. Jeg brukte kameraet på lignende vis i flere år da jeg arbeidet med å fotografere utstillingsrommet og klippe i det. En vinduskarm kunne bli en smal trekant, og et firkantet vindu fikk asymmetrisk form med kameraets blikk. Denne arbeidsprosessen var fortsatt med da jeg begynte å lage collager, og jeg var inspirert av hvordan Ljubov Popova og Kasimir Malevitsj komponerte billedflaten for å skape fart og bevegelse.
– Det siste året har jeg vært mer interessert i flater og farger, og jeg har utforsket hvordan lys skaper romlighet. Jeg har sett på kunstnere som Richard Diebenkorn, tidlig Victor Vasarely, Leonard Rickhard og den amerikanske maleren Helen Lundebergs arbeider fra 1960-tallet. Lundeberg var opprinnelig surrealist, og begynte å male utsnitt av rom og arkitektur i en dempet palett. Det er lys som faller inn et vindu, møtet mellom gulv og vegg, en passasje. Hun hevdet imidlertid at bildene handler om følelser, og at de er surrealistiske drømmelandskap: at abstraksjon er essensielle formuleringer av en idé eller en følelse snarere enn representasjon av et objekt fra virkeligheten. Dette interesserer meg, selv om bildene mine ikke handler om følelser – jeg vil heller si stemthet. Jeg vil gjerne at bildene mine har temperatur.
Hva er dine planer fremover?
– I august setter Espen Dietrichson og jeg for alvor i gang å jobbe med utsmykningen av den nye kirken som skal reises i Porsgrunn. Det dreier seg om et porselensrelieff på 6 x 5 meter som kommer til å dekke hele korveggen. Til tross for at jeg også har andre oppdrag i høst, krever arbeidet med porselensrelieffet mest krefter – og det er noe jeg gleder meg til!
Intervjuet er skrevet av kunstkritiker Mona Gjessing på oppdrag fra KORO.
Les mer om kunstprosjektet for Høgskolen i Sørøst-Norge, Campus Porsgrunn her.
Les mer om Marie Buskovs kunstprosjekt for Kriminalomsorgsdirektoratet her.