Parkvesenet

Ann-Cathrin November Høibo, Jan Freuchen, Linn Pedersen og Anders Smebye ønsket å revitalisere den gamle hagen til Gimle gård i Kristiansand gjennom bruk av kunst, og fikk støtte til det fra KORO gjennom KOM-ordningen. Vi tok en prat med dem ett år etter – for å høre hvordan det var gått.

Tekst Annicken Vargel Foto Tor Simen Ulstein

*Fra fjorårets sommerfest i den gamle hagen på Gimle gård i Kristiansand.*

*Fra venstre* Camera Obscura, *et hagestudio av Linn Pedersen som er tegnet i samarbeid med arkitekten Nicola Markhus,* Galleri Bunt av Sverre Gullesen og Wet Corner av Jan Freuchen. Konstruksjonen til Wet Corner er som et hjørne av et svømmebasseng, som er revet av og plassert i en ny sammenheng. I steden for det flytende vannet mellom flisene er selve flisenes rutenett fordreid for å illudere strømmende vann.

Gimle Park & Skulptur ønsket å revitalisere den gamle hagen til Gimle gård i Kristiansand gjennom bruk av kunst. Bak prosjektet sto billedkunstnerne Ann-Cathrin November Høibo, Jan Freuchen, Linn Pedersen og Anders Smebye. En rekke andre kunstnere skulle også bidra.

– Jeg og Linn bor like i nærheten, og vi har ofte benyttet oss av denne nydelige parken, forteller Jan Freuchen.

– Vi syntes at stedet var merkelig lite brukt og nærmest lå helt i dvale, og ønsket derfor å revitalisere det og gjøre det til et «sted» igjen, sier han.

– Arboretet, tresamlingen, dannet en perfekt ramme for å lage en skulpturpark, fordi det er plass til at de ulike verkene kan ses opp mot hverandre, uten å kollidere.

Camera Obscura av Linn Pedersen i vinterskrud. I bakgrunnen sees pizzaovnen som ble bygget, og brukt, av Anders Smebye og Anders Dahl Monsen. Ovnen og den integrerte baren var formet som en eremittkreps – fordi eremittkrepsens liv er preget av å måtte drasse på sitt eget hjem, ikke ulikt en kunstners tilværelse. Ved arrangementer ble den brukt til servering av øl og pizza..

*– Parken skifter tydelig karakter gjennom de ulike årstidene og vi ønsket å bruke dette til prosjektet vårt, sier Jan Freuchen.*

Skulpturparken var et samarbeidsprosjekt med Agder Naturmuseum, som stilte et område i den botaniske hagen ved gården til disposisjon. Alle kunstnerne skulle lage stedstilpassede kunstverk som utfordret det klassiske skulpturbegrepet, i samhandling med den botaniske hagens utforming og historie. Skulpturparken hadde en planlagt levetid på ett år, og ble demontert i januar i år.

– Parken skifter tydelig karakter gjennom de ulike årstidene og vi ønsket å bruke dette til prosjektet vårt. Å se skulpturene opp mot forandringene, samtidig som verkene også fikk en patina etter hvert og grodde inn i omgivelsene. I tillegg ville vi bruke parken som en ramme for ulike arrangementer, til ulike årstider, sier Freuchen.

Balconies, av Tiril Hasselknippe. Alle skulpturene i serien tar utgangspunkt i balkonger, og er en fortsettelse av hennes prosjekt hvor kjente former (en trapp, en balkong) støpes med myk forskaling som gir etter for underlaget og sin egen tyngde – og dermed resulterer i deformerte, vridde resultater.

– Som alltid, så spiller det seg ut litt annerledes enn i prosjektbeskrivelsen, sier Anders Smebye.

– Men det var også litt av poenget; å ikke lage en ferdig park i seks måneder, men å starte en prosess. Som kunstner jobber man ofte mot en utstilling, og når den er oppe og går har man på en måte gitt fra seg barnet sitt, og man mister litt av kontrollen over det. Ønsket var å ha mulighet til å fortsette arbeidet, se utviklingen gjennom sesongene og ha flere arrangementer i løpet av året, sier han.

Nå i etterkant planlegger de utgivelse av et magasin med blant annet fotografier av skulpturhagen og nyskrevne tekster fra inviterte skribenter.

– Gimle gård er en flittig brukt park av nabolaget, som også har et sterkt forhold til stedet. Ved å ha en åpen prosess, og stå der og lage skulpturene, så fikk vi mange interessante reaksjoner og historier fra folk som har bodd i området lenge. Eierne var siste del av Sørlandets aristokrati, og Titti, den siste gjenlevende av familien som bodde på eiendommen, var en spesiell skikkelse. Hun drev med griserøkt og hadde en enorm grønnsakhage – og spilte opera for grisene sine. Vi møtte mange som husket henne, og som hadde jobbet for henne, forteller Smebye. Tett kontakt med naboene førte også til at disse følte eierskap til skulpturene – og var med på å beskytte dem mot for eksempel hærverk.

– Var det noe som gikk annerledes enn dere hadde sett for dere?

– Arbeidet fram mot åpningen i april 2016 var ganske tøff, med mange ulike aktører som alle skulle gjennomføre sitt prosjekt. Kaldt og mørkt var det også, sier Jan Freuchen.

– Så vi undervurderte nok arbeidsmengden med å få parken opp til en viss grad. Men på en annen side var det heller ikke så overraskende at det ble veldig mye arbeid med installeringen.

Han trekker fram sommerfesten som et spesielt vellykket arrangement.

– Da hadde skulpturene «satt seg» i terrenget, sola strålte, og vi hadde samlet en ganske stor gjeng hvor performanser, diktopplesninger og matlaging skjedde i og rundt skulpturene.

*Anders Smebye (t.v.) og Jan Freuchen, under fjorårets sommerfest.*

I tillegg til kunstnerne som initierte prosjektet, bidro kunstnerne Sverre Gullesen, Monica Winther, Tiril Hasselknippe og Anders Dahl Monsen. Arbeidene som inngikk i parken hadde stor variasjon; et botanisk prosjekt av Monica Winther, en paviljong av Jan Freuchen, en kombinert pizzaovn og ølbar av Smebye/Monsen, et hagestudio av Linn Pedersen, metalliske former av Ann Cathrin November Høibo, støpte vannreservoarer av Tiril Hasselknippe og en pidestall for skiftende skulpturer av Sverre Gullesen.

– Parken er en skjult juvel i Kristiansand, og vi ønsket å gjøre flere oppmerksomme på den. At vi selv oppdaget områdets potensial var starten på det hele, sier Smebye.

– Et annet viktig moment var å få noe til å skje der, hvor vi bor – og samtidig invitere kunstnere utenfra til å komme til oss for å bidra.