Tårer for infrastrukturen

Tekst av Arve Rød

Tiril Hasselknippe er midt i monteringen av Queens of the Tear Duct, omtrent midtveis opp i Domus Juridicas høye atrium, da jeg treffer henne en travel oktoberdag. Hasselknippe er i ferd med å instruere en montør som henger i et komplekst arrangement av tau fra taket. Han manøvrerer mellom et strekk av stålvaiere som holder oppe sju rader av smale og halvt gjennomskinnelige, blå kar av epoksy og glassfiber.

– Kan du heve litt opp på vaier fem? Nei, litt for høyt! Og så litt ned på vaier én, to centimeter! Der ja, det ble bra!

De smale karene er festet til hverandre i løse ledd, som vogner i et tog, og det må mye finjustering til før de sju radene henger slik Hasselknippe ønsker det. Tiden er også knapp – snart må hun av sted for å rekke flyet til New York, hvor hun har vært bosatt de siste tre årene. Idet hun haster ut av bygget en drøy time senere henger hele arrangementet jevnt, i ulike høyder, slik at de sju blå radene bukter og svinger seg over og under hverandre mellom trappene oppover i byggets etasjer.

– Det er en kjærlighetserklæring til infrastrukturen, sier Hasselknippe innimellom kommandoene til montøren der oppe.

– Verket er en assosiasjon omkring tid, hvordan tid fungerer, og til sivilisasjon og demokrati. Formene er tenkt som fragmenter, eller rester, av en akvedukt. Eller de kan være rester av et motorveinett – som deler av et flerplankryss i ulike nivåer.

– Blåfargen og gjennomskinneligheten i materialet er ment å assosiere til vann?

– Ja. Vannarkitektur har vært steget oppover i sivilisasjonens historie. Romerne fant opp betongen, og akveduktene kunne dermed bli bygget i stor skala. De ble bokstavelig talt et fundament for Romerrikets storhetstid. Tilgang til rent drikkevann og vann til sanitære formål er nødvendig for utviklingen av et storsamfunn.

– Det er, satt på spissen, fundamentet for demokratiet også?

– Ja, det henger sammen. Samtidig er det et skjørt system som trenger vedlikehold. Utvikling er ikke et lineært forløp mot noe stadig bedre, det fikk også romerne erfare. Akveduktene gikk etter hvert i oppløsning, blant annet fordi folk plukket stein fra dem til husene sine. Utviklingen gikk inn i en ny epoke, et tilbakeslag, og kunnskapen om bygging av slike store strukturer gikk tapt.

– Fragmentene vi ser her er kanskje et tidsbilde, også for oss?

– Da jeg vokste opp var tanken at alt blir bedre. Vi tok framskrittet for gitt. Vi hadde en opplevelse av at ting stort sett gikk av seg selv, at vi ikke trengte å engasjere oss, at vi kom til å oppleve mer demokrati og mer utvikling, mer forskning og kunnskap, jo lenger tiden går. Så viser det seg at det ikke er tilfelle, liksom all infrastruktur, enten det er veinettet eller andre ting, forfaller om man ikke passer på den.

– Det er en dystopi du skisserer her?

– Det er både håpefullt og dystopisk. Det er mitt håp at vi bygger et samfunn for alle, i alle instanser. Om noe er brutt opp og ødelagt, kan vi se det og reparere det, gjøre på nytt, bygge annerledes. Det blir opp til den som ser på om det er en byggeplass eller en ruin vi ser.

– En tilsvarende tvetydighet har ligget også i tidligere arbeider, etter hva jeg kan se. For eksempel utstillingen Forest of My Eye på Kunstnerforbundet tidligere i år, eller arbeidet ditt til utstillingen Innland som jeg så på kunstsenteret i franske Tours i 2017. I begge utstillingene viste du verker som på lignende vis dvelte ved beholdere, ruiner, og tanken om vannets betydning for samfunn?

– I tiden da flyktningkrisen i Syria var på sitt mest alvorlige, rundt 2015, fikk jeg over gjennomsnittet mye dommedagstanker. Særlig da det ble tydelig at Europa ikke klarte å ta tilstrekkelig ansvar for situasjonen vi sto ovenfor. Verst av alt var at tilliten til menneskeheten så ut til å ikke lenger være til stede. Frykten og mistilliten vi ser i dag gjør at troen på menneskerettighetene eroderer. Om jeg dro denne tankerekken langt nok, endte den i innsikten at det ikke er mer enn infrastruktur og vane som holder oss sammen. Jeg søkte etter en løsning, en tillitsøvelse for å restarte sivilisasjonen etter den mulige apokalypsen.

– Verkene til Innland-utstillingen var store, grovt støpte kar – litt som karene vi ser her, bare mer monumentale, i stein og betong, plassert utover gulvet. Hva var tanken bak disse?

– Utgangspunktet var en forestilling om falne balkonger i urbane områder, at de har falt ned på grunn av forfall eller krig. Jeg så for meg at balkongene da får en mye mer basal funksjon idet de kan gjenbrukes som vannbeholdere, badekar og vaskestasjoner og slike ting. Vi trenger noe som kan binde oss sammen. Om vi ikke har rennende vann og et fungerende kloakksystem, vil infeksjoner være en større fare enn hva slags fiender vi eventuelt er for hverandre. Vi kunne bygge bånd til hverandre over vannspeilet i disse nye «hygienestasjonene». Balkongene representerte en tenkt arkitekturhistorie, en fremtidsfiksjon og -visjon som kan vise en forbindelse til eldgamle vanntradisjoner, som tyrkiske eller romerske bad, eller akvedukter. Disse bygde strukturene er sosial arkitektur, en infrastruktur som bringer mennesker sammen, skaper et kollektiv, og høyner levestandarden.

– Også lovverket blir en slik infrastruktur som kan forvitre, i dine øyne?

– Ja. Loven er også et skjørt system som må hegnes om. Demokratiet er noe vi kan miste like snart som vi har fått det. Dette utsatte ved fundamentet for vårt samfunn er noe som er viktig å tenke på, ikke minst for lovgivere og de som skal håndtere loven, som her i dette bygget. Infrastruktur blir gjerne sett på som noe kjedelig, men den er fundamentet for at vi kan ha sameksistens. Det finnes en varme i all infrastruktur – den er menneskeskapt, og noe som i utgangspunktet er tenkt å komme menneskene til gode. Det fragmentariske og oppstykkete i arbeidene mine viser til det utsatte ved dette menneskeskapte.

– Og tittelen, Queens of the Tear Duct, hva betyr den?

– Den spiller på akvedukter og karyatider (antikke søyler formet som kvinneskikkelser). Den viser til sorgen infrastrukturen føler når den blir forlatt. Uten mennesker er veibanene, vannrørene, sykehusene og lovene som en lunge uten pust. Vi trenger hverandre. Det er en koreografi, sier Hasselknippe.

Les mer om alle kunstprosjektene ved Domus Juridica her