Veversken

Tekst Annicken Vargel Foto Martin Nordstrøm, Solveig Aalberg og Line Løkken (portrett)

Annika Ekdahl har jobbet med de to billedvevene i over tre år, og på en dag som denne må det være lov å spørre:
– Hva føler du nå?
– Jeg føler meg veldig glad! Og takknemlig for at jeg har fått lov til å gjøre et slikt arbeid – det er selvfølgelig et privilegium å få jobbe med et prosjekt i tre år. Og også at de skal henge her, på en høgskole med mange mennesker, studenter, ansatte og besøkende som går forbi og kan se dem. Men det er også vemodig, at disse flytter hjemmefra, sier Ekdahl og kikker seg rundt i kantinen hvor montørene er i gang med å få vev nummer to opp på veggen.
– Men jeg vet jo hvor de er. Jeg kan komme på besøk.

Eksklusiv tradisjon
Annika Ekdahl vever gobelenger, en sjanger som en gang i tiden hadde ekstremt høy status.
– Alle de store kongehusene hadde hundrevis av gobelenger. Populariteten kom dels av eksklusiviteten, men også av selve håndverket – at det var vanskelig arbeid. Når jeg ser på mine egne produksjoner, så tenker jeg at de er et eksempel på hvordan gobeleng kan forstås og brukes i dag. Vi har et annet syn på tid nå, og man kan selvfølgelig spørre seg om det fremdeles er relevant med et så tidkrevende arbeid. Min erfaring, etter mange år, er at det er relevant. Man ser fremdeles verdien i at arbeid tar tid.

Ekdahl jobbet først med tegning og maling, før hennes fascinasjon for tekstil etter hvert vokste fram.
– Jeg ble så fascinert av denne teknikkens muligheter til å fortelle historier. Tekstil er også veldig tett koblet til det å være menneske; Det å svøpe seg, kle seg, pynte seg, redde seg.
– Hva er det du selv liker med å arbeide med gobelenger?
– Kombinasjonen av at det er en håndverksprosess og en ideprosess. Det holder ikke med bare teknikk, og heller ikke bare med en god ide – og det synes jeg er veldig rikt. Å få jobbe med materialer og bygge historier.

De to billedvevene som nå er montert hos høgskolen, heter Follow Me. Skinne og Follow Me. Vokse. Den første omhandler å forstå, tenne lys, oppfatte og oppleve – mens den andre tematiserer det å plante, vokse, mulighet til å utvikle røtter og å leve. I det første motivet sees blant annet en kvinne som tenner et lys, i det andre en gutt som vanner.
– Oppdraget jeg fikk var veldig åpent, men stedet var gitt og kunstverkene skulle selvfølgelig være relevant for dem som ferdes her. Jeg har jobbet på høgskole selv, og tenkte mye rundt dette med utdanning; Hva er det? I begge arbeidene sees det er skikkelse i gul refleksvest som det står Follow me på, hentet fra dem som hjelper flyene inn og ut fra gaten. Da det ene teppet var med på en utstilling, så havnet jeg i en samtale med en rastløs svensk embedsmann hvor jeg begynte å snakke litt detaljert om hva jeg hadde tenkt med motivene – og da avbrøt han meg og sa: Jeg skjønner, jeg skjønner – det handler om å lære og fly. Det var jo ikke akkurat slik jeg hadde tenkt på det i utgangspunktet, men samtidig var det riktig.

Detaljrikt
Begge veggteppene har også en rekke ulike dyr, og hvert av dem refererer til historiske gobelenger hvor samme dyr finnes.
– Jeg ville sette meg, og arbeidet, inn i en historisk kontekst, forklarer Ekdahl.
Dyrene hun vever inn, kommer ikke fra leksikon med detaljerte bilder fra dyreverdenen – men et ganske annet sted.
– Første gang jeg var her, på byggeplassen hvor høgskolen skulle komme, så gikk jeg etterpå rett til en lekebutikk og kjøpte en hvit hest. Det er de jeg alltid bruker, de små dyrene i plast man får kjøpt i lekebutikker. Hesten jeg kjøpte har blitt til en enhjørning i gobelenget. Hver eneste detalj jeg har vevd inn, kan jeg fortelle hvor kommer fra. Slik har det vært i alle arbeidene mine de siste tjue årene, jeg vever inn det som er rundt meg. Det gjør jeg for å bekrefte at jeg er veldig glad i menneskene rundt meg, og synliggjøre hverdagen, sier hun.

Ekdahl kom kjørende fra Kyrkhult i Sverige i går kveld, med de ferdige arbeidene i bilen, og spenning i magen for hvordan de ville bli mottatt. Ingen her hadde sett det ferdige resultatet.
– Når man gjør et arbeid på oppdrag, så er man jo opptatt av at det skal bli mottatt bra. At ingen blir skuffet når man ruller det opp. Så akkurat nå tenker jeg bare på hvor dyr champagne jeg skal drikke i kveld!

Les om alle kunstprosjektene ved Høgskolen i Oslo og Akershus.