Marianne Heier har gjennom flere år gjort kunstprosjekter som kan beskrives som fysiske intervensjoner i offentlige og institusjonelle rom. Hun baserer sine arbeider på institusjonskritikk, der hun antyder og belyser skjevhet, urettferdighet eller betente aktuelle temaer. Til det nye Juridiske fakultet har Heier utarbeidet et prosjekt som hun selv beskriver som en juridisk prosess, til spørsmålet om hva prosjektet handler om:

–  ACT er en undersøkelse av hvordan rettsapparatet og lovgivningen fungerer i praksis, og hvilke konsekvenser det får. Det er en hyllest til de som jobber for å holde rettssystemet levende, åpent og rettferdig. De gode juristene. Advokatene som fremmer de vanskelige sakene. De grundige dommerne. Jurymedlemmene. ACT er mitt forsøk på å behandle lovverket som plastisk, skulpturelt materiale i stadig endring. Verket belyser hvilke mekanismer som styrer lovgivning og rettsfølelse. Det skyver på lovens yttergrenser.

–  Hvordan vises denne undersøkelsen, hva får vi se eller oppleve?
– En innbundet bok på sokkel, en tale, en plakat, et bidrag til en mulig lovendring, og kanskje en konkret endring i minst fire menneskers liv. Jeg plasserer en sokkel av larvikitt i biblioteket. På sokkelen vil kopier av alle sakspapirer, forberedende forskning og bakgrunnsstoff i forbindelse med en pågående rettsprosesser samles i en praktbok. I skrivende stund dreier det seg om i overkant av 2500 sider.

Talen hun skal holde på åpningen utgjør en del av verket. Plakaten som henger ved sokkelen, viser utdrag fra sakspapirene. Dette materialet danner også utgangspunkt for en tale Heier fremførte ved åpningen av bygget.

Rettsprosessen Heier refererer til handler om en gruppe statsløse kurdere som har fått avslag på søknad om asyl i Norge. Foreldrene deres flyktet fra Iran etter revolusjonen i 1979, og menneskene det gjelder er født i flyktningleirer i Irak. Fordi barna er registret i irakiske registre, anerkjennes de ikke som iranske statsborgere.

– De lever i en slags limbo, der de ikke får bli, men heller ikke har noe sted å reise. Flere av dem har levd i Norge i over 10 år, med en fullstendig uavklart situasjon. De lever i Norge, og er akkurat som deg og meg, men er definert ut av loven, fanget i en unntakstilstand. Byråkratisk sett fins de nesten ikke.

Alle foto: Niklas Hart