Et skilderhus er et lite åpent vakthus hvor vaktene ved leiren kan søke ly for vær og vind. Slike hus har vært benyttet av militæret i en rekke land i flere hundre år. Sannes prosjekt bygger konkret på skilderhusenes opprinnelige form og dimensjoner, men de er uten funksjon som reelle vaktposter og er plassert i forhold til hverandre på en utradisjonell måte. Prosjektet åpner for tanker omkring forsvar, og den menneskelige dimensjonen som kommer til uttrykk nettopp med disse vaktpostene. Verkets latinske tittel Quis custodiet ipsos custodies kan oversettes til norsk som: «hvem skal vokte vokterne» Uttrykket sies å stamme fra den romerske poeten Juvenal som levde i det første århundret etter vår tidsregning, og brukes gjerne om forhold som berører det filosofiske spørsmålet om hvem som holder øye med hvem. I vår tid og del av verden kan uttrykket også ha betydningen hvem skal vokte demokratiet.
Tekstene inne i hvert vakthus:
Fra de 3 vakthusene som står i gruppe.
1) «Quis custodiet ipsos custodies er latin og kan oversettes til norsk med; hvem skal vokte vokterne, eller vaktene. Uttrykket stammer fra en romersk poet som levde i det første århundret etter vår tidsregning. Det brukes gjerne om forhold som berører det filosofiske spørsmålet om hvem som holder øye med hvem. Uttrykket knyttes til Sokrates sin filosofering omkring temaet, der løsningen ligger i vaktenes moralske trening og mulighet til å vokte seg selv. I vår tid, og i vår del av verden kan uttrykket sees oversatt med hvem skal vokte demokratiet?»
2) «Speilet kan være et hjelpemiddel til både selvrefleksjon og overvåkning. Speilbildet skaper en tvilling – en person nummer to som kan undersøkes mer inngående enn originalen – en dublett som kan frigjøres fra seg selv og forflyttes til et annet sted – som et fotografi.
«Catherine Lutz og Jane Collins, «Reading National Geographic», 1994″ I speilet kan jeg se at du ser, på samme måte som du kan se at jeg ser at du ser»
3) «I internettstrukturen ligger det mange ulike lag av observasjon. I det elektroniske panoptikon vet vi ikke hvem som er observatør og hvem som blir observert. Vi både observerer og blir observert samtidig. Vi ser, oppmuntrer og straffer hverandre automatisk.
«Tom Bringham, fra «Theory & Science» 2002″ Panoptikon er et rundt fengsel med et tårn i midten for overvåking av fanger som ikke vet om de blir overvåket eller ikke. Opprinnelse: 1700-talelt»
Fra de 2 vakthusene som står rett ovenfor hverandre ved stien.
1) «Alle som studerer dagsaktuelle og historiske forhold vil raskt oppdage hvordan de sammen begjær og lidenskaper alltid har eksistert og fortsetter å eksistere overalt og blant alle folkeslag. Det er derfor en enkel sak for den som studerer tidligere hendelser nøye å forutse hva som vil skje i fremtiden. Men siden disse forholdene blir oversett eller ikke forstått av de som leser eller forblir ukjent for de som styrer, er resultatet at de samme problemene alltid vil fortsette å eksistere. «Titus Livius, Romersk historiker født 59 år før vår tidsregning»
2) » Åpen mot verden og med skjoldet på ryggen forbereder skiltvakten seg på et direkte møte med en like stor, potensiell fiende. Til tross for moderne forsvarsstrategier, hvor menneskelige dimensjoner blir mindre synlig i et teknologisk og nettverkbasert forsvar, beholdes den enkle vaktposten både i og utenfor konfliktområder. Det tyske ordet schildern, betyr å stå på vakt med skjold»
Fra det ene huset som står for seg selv.
«Skilderhuset er et internasjonalt fenomen hvor materialer og form har blitt tilpasset lokale ressurser og klima. Siden de første kjente tegningene av hus og vakt fra begynnelsen av 1700-tallets Europa har skilderhusene beholdt sin opprinnelige dimensjon og funkjson. Det alvorlige og ensomme vaktoppdraget, koblet sammen med skilderhusenes lilleputt-størrelse og ofte fargerike og ornamentale dekor, gjør dem til motstridene undringsobjekter som fascinerer alle som ser dem»
