På den store pussede betongveggen i byggets foajé møtes industrielt fremstilte rør og ledninger, kabler og koblinger med hverdagsgjenstander som et messingdørhåndtak, en stikkontakt og et speil samt elementer funnet i naturen, som et vakkert skjell og bambus- og trestykker. Rørene er malt blå, gule og grønne flere steder, og reflekterer lyset fra de tilsvarende fargede vindusglassene i bygget. Installasjonen har en labyrintisk struktur med forgreninger i flere retninger langs tilstøtende vegger. En av grenene runder et hjørne og ender i en pilspiss som har tilhørt kunstneren selv. En annen bryter gjennom bygningsmuren og kryper videre langs bakken over en stor stein før den forsvinner ned i jorden.
Hvorvidt verket begynner ute og arbeider seg innover i bygget eller omvendt – hva som er sentrum og hva som er periferi – forblir et åpent spørsmål. En pekepinn om lesemåter får man på en messingplate på fondveggen. Her er et indiansk ordtak risset inn på samisk og norsk: «Det er syv hovedretninger: Opp, Øst, Sør, Nord, Vest, Ned og Inn i Deg Selv.»
