Er det liv i museets saler når våre blikk ikke hviler på vitrinene? Minerva er på post, blikket festet mot Bergen by. Hennes stemme veier like tungt i barndom, på et styrerom, gjennom klimakteriets hetetokter og i språkløs demens. Byen bærer ditt livsløp, kom med din viten og overskriv alt her inne! For det er ditt epletre som ikke lenger summer av bier. Det er ditt speilbilde som dirrer i vitrineskapenes håndblåste glassruter, byen svever bak deg og midt mellom finnes en flyktig museal presentasjon. Din brystkasse er vitrinen som holder museets bankende hjerte. Kanskje løp du som barn uredd gjennom museet og ropte til dyrene, smittet stedet med din stemme og tok med deg inntrykkene inn i drømmesøvn. Etterlot avtrykk. Ammet din mor deg der inne? Donorfedre og med-mødre vugger flaskebarn i museet. Omsorg er alt, ta vare! For barnets åpne spørsmål skaper bølger av konsekvenser. I tjueatten talte tolvårige Greta Thunberg til verdenslederne i FNs klimatoppmøte i Katowice: «I år tjuesøttieåtte vil jeg feire min syttifemårsdag. Om jeg har barn, vil de kanskje tilbringe dagen sammen med meg. Kanskje vil de spørre meg om hvorfor vi ikke gjorde noe da det fortsatt var tid til å handle.» Minerva er på post! Dette eplet faller langt fra stammen og åpner fruktkjøttet ublu.