Domus Juridica ligger pÄ TullinlÞkka i Oslo, kun et steinkast fra de gamle universitetsbygningene og Universitetets aula. Nybygget samler nesten hele det juridiske fagmiljÞet ved UiO under ett tak.
Arkitektens ambisjon for bygget er at det skal forsterke og gÄ i dialog med kultur- og kunnskapsaksen
Nasjonalgalleriet og Kulturhistorisk museum, Universitetets aula, de historiske universitetsbygningene og Studenterlunden.
Kuratorene Elisabeth Byre og Harald Fenn har valgt kunstnere med svĂŠrt ulike tilnĂŠrminger, bĂ„de konseptuelt, i materialbruk og i form. Historiske sammenhenger, juridiske prinsipper og mulighet for lovendringer er temaer som belyses. Et overordnet Ăžnske for kunstprosjektene har vĂŠrt Ă„ inkludere arbeider som bĂ„de gĂ„r i dialog med byggets arkitektur og stedets funksjon â som ramme for utdannelsen av morgendagens jurister og kriminologer.
â Det juridiske feltet er et dynamisk felt, i konstant samhandling med samfunnet og verden omkring oss. Kunstprosjektene ved Domus Juridica belyser denne dynamikken mellom menneske og samfunn og utfordrer oss som betraktere, sier kurator Elisabeth Byre.
â Gjennom sine verk fĂ„r kunstnerne oss til aÌ reflektere over jussfagets rolle i liv og virke, enten det er i et historisk, naÌtidig eller fremtidig perspektiv, sier kurator Harald Fenn.
Allerede pÄ gateplan vil man gjennom de store glassfasadene fÄ et glimt av Steinar Haga Kristensens (f. 1980) veggmaleri Et samfunnsornament, i det store og Äpne fellesarealet. Kunstverket er utfÞrt i fresco, som er en tidkrevende teknikk der pigmentene preges inn i murveggen. Teknikken har en sterk posisjon i kunsthistorien og gÄr helt tilbake til oldtidens Egypt. I Oslo finner vi fresco brukt i offentlige utsmykkinger blant annet i RÄdhuset og pÄ Universitetsbiblioteket, og Haga Kristensens monumentale verk henter inspirasjon fra denne tradisjonen. Et samfunnsornament viser en repeterende bevegelse som strekker seg langs hele den 16 meter lange veggen. Bevegelsen ender i et mÞte mellom to figurer og overrekkelsen av et hvitt papirark, som i denne sammenhengen kan leses som et verdidokument eller kanskje en kontrakt?
I fÞrste etasje finner vi ogsÄ et omfattende arbeid av Lotte Konow Lund (f. 1967). Kunstverket Rettstegning er utfÞrt i svart granitt og er plassert i gulvet i kantineomrÄdet, delvis skjult av bord og stoler. Verket iscenesetter interiÞret i lagmannsretten i fullskalaformat ved at utskÄrete former er nedfelt i gulvet. De som er i kantinen, befinner seg dermed pÄ ulike sider i en rettsal og i rettssystemet. I gangpassasjen utenfor er det ogsÄ nedfelt tre granittformer som illustrerer tilhÞrerbenker. Slik trekkes verket ut i gatebildet og skaper en forbindelseslinje til omverdenen.
Konow Lund kommenter i dette verket rettssystemets fastlagte struktur. Samtidig henviser hun til en offentlig utsmykkingstradisjon med rikt ornamenterte steingulv, blant annet inspirert av sitt atelieropphold i Oslo rÄdhus.
I byggets atrium svever Tiril Hasselknippes (f. 1984) skulpturelle installasjon Queens of the Tear Duct som er satt sammen av syv store gjennomsiktige former stÞpt i epoxy og glassfiber. Den lyseblÄ fargen i formene gir assosiasjoner til vann, og kunstneren ser dem i forlengelse av antikkens akvedukter, vannsystemet som ble en av sivilisasjonens avgjÞrende oppfinnelser.
Formene er satt sammen i ulike lengder og hĂžyder og danner et system som likner delvis overlappende veier. Slik Ăžnsker kunstneren Ă„ skape en forbindelse til en av vĂ„r tids viktigste infrastrukturer â veisystemet. I overfĂžrt betydning kan kunstverket leses som et bilde pĂ„ samfunnets og rettssystemets infrastruktur â lovverket.
Marianne Heiers (f. 1969) kunstprosjekt ACT bestÄr av en rettsprosess, en sokkel i larvikittstein, en tale og en plakat. PÄ sokkelen vil det etter hvert ligge en skinninnbundet praktbok bestÄende av sakspapirer fra rettsprosessen. Omfanget av boken vil Þke i takt med sakens varighet. Saken omhandler en gruppe statslÞse kurdiske flyktninger med bakgrunn fra Iran, som etter norsk lovpraksis ikke fÄr oppholdstillatelse i Norge. NOAS (Norsk organisasjon for asylsÞkere) fÞrer rettssaken pÄ deres vegne. Heier har stilt sitt kunstbudsjett til rÄdighet for arbeidet med denne saken, som ikke er endelig avgjort.
Larvikitt er Norges nasjonalbergart. Praktboken med saksdokumentene vil dermed hvile pÄ et stykke av det norske grunnfjellet, bÄde bokstavelig og i overfÞrt betydning. Verket er en pÄminnelse om at loven ikke alltid er lik for alle, og mengden av sakspapirer vil vise hvor mye arbeid og ressurser som skal til for Ä fremme en sak i norsk rettsvesen. Plakaten som henger ved sokkelen, viser utdrag fra sakspapirene. Dette materialet dannet ogsÄ utgangspunktet for en tale Heier fremfÞrte ved Äpningen av bygget.
I tillegg til de fire nyproduserte verkene, er bygget blitt tilfÞrt en stÞrre versjon av Lars à Rambergs fotografi Palast des Zweifels, som i sin tid ble kjÞpt inn til Juridisk lÊringssenter i Domus Nova.
Lars Ă Ramberg (f. 1964) installerte vĂ„ren 2005 ordet âZweifelâ (tysk for tvil) i over Ă„tte meter hĂžye neonbokstaver pĂ„ taket til Palast der Republik i Berlin. Det tidligere hovedsetet for DDR-regimet hadde stĂ„tt tomt etter Berlinmurens fall i 1989, og den offentlige opinionen hadde siden da vĂŠrt splittet i sitt syn pĂ„ hva som skulle skje med bygget. Mange ville rive det og gjenoppfĂžre keiser Friedrichs barokkpalass, som sto pĂ„ samme sted fĂžr det ble bombet under 2. verdenskrig. Rambergs prosjekt kommenterte den tyske debatten og knyttet ogsĂ„ an til en mer overordnet diskusjon om et demokrati som rommer muligheter for bĂ„de tvil og debatt om ideologier, tapte utopier og nye perspektiver. Bygningen ble senere revet og barokkslottet gjenoppfĂžrt.Med sin plassering i lesesalen settes verket i sammenheng med en studiehverdag der spĂžrsmĂ„l om âtvilâ og til ârett og galtâ stĂ„r sentralt.
Kunstprosjektet i Domus Juridica er realisert takket vĂŠre et spleiselag mellom KORO, Entra og Universitetet i Oslo, partene bidrar med 1 million kroner hver. KORO har ledet kunstprosjektet med ansvar for prosjektstyring og gjennomfĂžring.