Domus Juridica ligger på Tullinløkka i Oslo, kun et steinkast fra de gamle universitetsbygningene og Universitetets aula. Nybygget samler nesten hele det juridiske fagmiljøet ved UiO under ett tak.
Arkitektens ambisjon for bygget er at det skal forsterke og gå i dialog med kultur- og kunnskapsaksen
Nasjonalgalleriet og Kulturhistorisk museum, Universitetets aula, de historiske universitetsbygningene og Studenterlunden.
Kuratorene Elisabeth Byre og Harald Fenn har valgt kunstnere med svært ulike tilnærminger, både konseptuelt, i materialbruk og i form. Historiske sammenhenger, juridiske prinsipper og mulighet for lovendringer er temaer som belyses. Et overordnet ønske for kunstprosjektene har vært å inkludere arbeider som både går i dialog med byggets arkitektur og stedets funksjon – som ramme for utdannelsen av morgendagens jurister og kriminologer.
– Det juridiske feltet er et dynamisk felt, i konstant samhandling med samfunnet og verden omkring oss. Kunstprosjektene ved Domus Juridica belyser denne dynamikken mellom menneske og samfunn og utfordrer oss som betraktere, sier kurator Elisabeth Byre.
– Gjennom sine verk får kunstnerne oss til å reflektere over jussfagets rolle i liv og virke, enten det er i et historisk, nåtidig eller fremtidig perspektiv, sier kurator Harald Fenn.
Allerede på gateplan vil man gjennom de store glassfasadene få et glimt av Steinar Haga Kristensens (f. 1980) veggmaleri Et samfunnsornament, i det store og åpne fellesarealet. Kunstverket er utført i fresco, som er en tidkrevende teknikk der pigmentene preges inn i murveggen. Teknikken har en sterk posisjon i kunsthistorien og går helt tilbake til oldtidens Egypt. I Oslo finner vi fresco brukt i offentlige utsmykkinger blant annet i Rådhuset og på Universitetsbiblioteket, og Haga Kristensens monumentale verk henter inspirasjon fra denne tradisjonen. Et samfunnsornament viser en repeterende bevegelse som strekker seg langs hele den 16 meter lange veggen. Bevegelsen ender i et møte mellom to figurer og overrekkelsen av et hvitt papirark, som i denne sammenhengen kan leses som et verdidokument eller kanskje en kontrakt?
I første etasje finner vi også et omfattende arbeid av Lotte Konow Lund (f. 1967). Kunstverket Rettstegning er utført i svart granitt og er plassert i gulvet i kantineområdet, delvis skjult av bord og stoler. Verket iscenesetter interiøret i lagmannsretten i fullskalaformat ved at utskårete former er nedfelt i gulvet. De som er i kantinen, befinner seg dermed på ulike sider i en rettsal og i rettssystemet. I gangpassasjen utenfor er det også nedfelt tre granittformer som illustrerer tilhørerbenker. Slik trekkes verket ut i gatebildet og skaper en forbindelseslinje til omverdenen.
Konow Lund kommenter i dette verket rettssystemets fastlagte struktur. Samtidig henviser hun til en offentlig utsmykkingstradisjon med rikt ornamenterte steingulv, blant annet inspirert av sitt atelieropphold i Oslo rådhus.
I byggets atrium svever Tiril Hasselknippes (f. 1984) skulpturelle installasjon Queens of the Tear Duct som er satt sammen av syv store gjennomsiktige former støpt i epoxy og glassfiber. Den lyseblå fargen i formene gir assosiasjoner til vann, og kunstneren ser dem i forlengelse av antikkens akvedukter, vannsystemet som ble en av sivilisasjonens avgjørende oppfinnelser.
Formene er satt sammen i ulike lengder og høyder og danner et system som likner delvis overlappende veier. Slik ønsker kunstneren å skape en forbindelse til en av vår tids viktigste infrastrukturer – veisystemet. I overført betydning kan kunstverket leses som et bilde på samfunnets og rettssystemets infrastruktur – lovverket.
Marianne Heiers (f. 1969) kunstprosjekt ACT består av en rettsprosess, en sokkel i larvikittstein, en tale og en plakat. På sokkelen vil det etter hvert ligge en skinninnbundet praktbok bestående av sakspapirer fra rettsprosessen. Omfanget av boken vil øke i takt med sakens varighet. Saken omhandler en gruppe statsløse kurdiske flyktninger med bakgrunn fra Iran, som etter norsk lovpraksis ikke får oppholdstillatelse i Norge. NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) fører rettssaken på deres vegne. Heier har stilt sitt kunstbudsjett til rådighet for arbeidet med denne saken, som ikke er endelig avgjort.
Larvikitt er Norges nasjonalbergart. Praktboken med saksdokumentene vil dermed hvile på et stykke av det norske grunnfjellet, både bokstavelig og i overført betydning. Verket er en påminnelse om at loven ikke alltid er lik for alle, og mengden av sakspapirer vil vise hvor mye arbeid og ressurser som skal til for å fremme en sak i norsk rettsvesen. Plakaten som henger ved sokkelen, viser utdrag fra sakspapirene. Dette materialet dannet også utgangspunktet for en tale Heier fremførte ved åpningen av bygget.
I tillegg til de fire nyproduserte verkene, er bygget blitt tilført en større versjon av Lars Ø Rambergs fotografi Palast des Zweifels, som i sin tid ble kjøpt inn til Juridisk læringssenter i Domus Nova.
Lars Ø Ramberg (f. 1964) installerte våren 2005 ordet ‘Zweifel’ (tysk for tvil) i over åtte meter høye neonbokstaver på taket til Palast der Republik i Berlin. Det tidligere hovedsetet for DDR-regimet hadde stått tomt etter Berlinmurens fall i 1989, og den offentlige opinionen hadde siden da vært splittet i sitt syn på hva som skulle skje med bygget. Mange ville rive det og gjenoppføre keiser Friedrichs barokkpalass, som sto på samme sted før det ble bombet under 2. verdenskrig. Rambergs prosjekt kommenterte den tyske debatten og knyttet også an til en mer overordnet diskusjon om et demokrati som rommer muligheter for både tvil og debatt om ideologier, tapte utopier og nye perspektiver. Bygningen ble senere revet og barokkslottet gjenoppført.Med sin plassering i lesesalen settes verket i sammenheng med en studiehverdag der spørsmål om ‘tvil’ og til ‘rett og galt’ står sentralt.
Kunstprosjektet i Domus Juridica er realisert takket være et spleiselag mellom KORO, Entra og Universitetet i Oslo, partene bidrar med 1 million kroner hver. KORO har ledet kunstprosjektet med ansvar for prosjektstyring og gjennomføring.
